BANGLADESH

Skrevet av Kjersti

VISSTE DU AT:

… menn sitter på huk og tisser her i Bangladesh? Vi ser dem overalt…

… her vaskes de nyfødte babyene med olje, og gjerne får kjemmet håret hvis de har mye hår etter de er født? De tar også vekk håret etter 6.dagen, fordi det visst nok er urent…

…mange menn bruker skjørt? Et slags stoff som de tar rundt seg…

… det finnes sjakaler her? De uler som om de var mennesker, og er rett utenfor sykehusområdet. De kalles bare fox, og er brune. Marit snakker deres språk, og kan få hele flokken til å svare…

… det finnes blomster hvor bladene trekker seg innover når man tar på dem? Disse bladene springer aldri ut igjen…

… det er flest muslimer i Bangladesh? Vi hører bønneropene ofte, og Susanne blir vekket av dem. Det er også kristne og hinduer her, i tillegg noen få buddhister

…at de nyvaskede håndklærne våre stinker surt når vi tørker oss med dem? Har sett at hushjelpa har lagt klærne på badegolvet mens ho vaska de. På badegolvet tråkker vi med sko som har vært på sykehuset med masse blodsøl, bakterier++

…hvis alle i verden skulle ha samme forbruk som en gjennomsnittelig Bangladesher, ville vi kun trengt ca 0,6 jordkloder? Hvis dette gjelder Norge, hadde det vi trengt 3,4 jordkloder…

…her måler de ikke lengden på ungen når den blir født? Kun vekta…

…at vi dusjer i kaldt vann?? Brrrr…Her er det litt kaldt i lufta både morgen og kveld i tillegg..

… at strømmen og lyset går minst to ganger for dagen? For eksempel under keisersnittet i går kveld, gikk strømmen 3 ganger, så anestesimannen måtte lyse med lommelykt i operasjonssåret inntil strømmen kom igjen…

…at hushjelpa sannsynligvis ikke har klokke, men lager mat litt når det passer henne, og av og til passer på å spørre oss hva klokka er?

…at kvinnene ALLTID må gå med sjal, sannsynligvis for å tildekke brystpartiet, og at vi må bruke det når vi spiller badminton? Vi har lært en måte å feste det rundt kroppen på, men det detter av og til av…utrolig stress!

…at hvis man ikke har penger til toget så kan man sitte på taket. Man ser minst et menneske på hvert tog.



24. november 08

Skrevet av Marit

Da morgendogge hadde lettet og vi hadde fått i oss Runas frokost, gikk vi ned til bussvraket. Vi hadde ønsket å se dette i dagslys. Det var mange mennesker som stod å såg på dette vraket. Et trist syn. Vi tok noen bilder før vi gikk opp til sykehusområdet og ventet på Marianne.

I dag skulle vi være med Marianne og hennes studenter. Disse studentene går et halvt år på skole og lærer om hygiene, ernæring, fødsler og sykdommer. I dag skulle de laget et måltid i en liten landsby og vise menneskene der riktig hygiene. Dette såg vi frem til å få se. Klokken 10.45 kom Kristina Hvarnes Andersen (misjonær fra Dhaka). Hun hadde med seg en kamerat med navnet Jan Henrik (jobber i NRK i Oslo, var her på ferie). Det var veldig hyggelig å hilse på Kristina. Susanne og jeg kjente henne bare gjennom mail.

Da vi kom frem til landsbyen begynte de flittige studentene til Marianne og lage en fullverdig grøt, klippe hender og vaske hendene på de små barna. Når de hadde fått vasket sine små hender, satte de seg på noen stråmatter og ventet på grøten. Grøten bestod av fiskepulver, mel, kokt vann og en type sukkerpulver. Grøten var dermed rik på proteiner, flerumettet fett og karbohydrater. I tillegg til grøten måtte de spise litt grønnsaker og frukt for å få i seg vitaminene de trenger i kosten.
Vi kunne tydelig se at dette var en fattig landsby i Bangladesh. På et veldig lite område bodde ca 20 familier. Barna var støvete og skitne. De barna som hadde klær på seg, løp rundt i filler. Det samme gjaldt de voksne. De gikk også med veldig, veldig, veldig sitt tøy. Midt gjennom husene var det en mini ”bekk” som ble brukt til utslagsvask og kloakk. Lukten var uutholdelig, jeg måtte virkelig konsentrere meg for ikke å brekke meg. Vi fikk også se inn i noen hus. En familie kunne bo på et rom som knappe var to kvadratmeter. Jeg klarer virkelig ikke å innbille meg at jeg skulle levd slik. Hvor kan en da være alene og han noe privativ..? Jeg følte dette var nærmeste slummen jeg har vært i Bangladesh.
Vi nordmenn knipset bilder og observerte studentene servere mat. Noen av ungene rynket på nesen og skar grimaser. Men flesteparten likte maten veldig godt. Etter en time kjørte vi tilbake til sykehuset.

Klokken fire ble vi hentet av sjåføren til Kristina. Han kjørte oss til Molvibazard. Har besøkte vi et gutteinternat for Kasi gutter. Vi fikk høre dem synge og be. I Norge kan jeg se for meg at gutter ville synge svakt, noe falskt og vært flaue. Her sang guttene av full hals, overraskende rene toner og de sang så høyt at det var rett før taket løftet seg. Virkelig stilig å få oppleve.

Etter dette besøket fikk vi spise kvelds hos Kristina. Ubeskrivelig hvor godt det smakte med ferskt brød (selvsagt loff, men det var nybakt), egge røre og ikke minst spekemat. Var rene herremåltidet til å være her nede.
Gjorde godt også å leke med den to år gamle sønnen til Kritina. Demper litt av ”abstinensene” og savnet til mine kjære tanteunger hjemme på Karmøy.




25. November 08
Skrevet av Susanne
I dag ble vi hentet tidlig av Kristina. Hun skulle ut til en Kasi punji, dette er landsbyen til et stammefolk. Det var nettopp startet en skole der og Kristina skulle ut der for å overlevere noen tegninger fra en vennskapsbarnklubb i Norge som støtter skolen. Av de 35 barna på skolen var det kun 4 som hadde gått på skole før denne ble startet i år. Grunnen er at det er for langt å gå.

Dette stamme folket finnes det 10.000 av i Bangladesh. Karakteristisk for dem alle er at de bor avsides liggende og på en høyde, vi måtte derfor gå ganske mange trappetrinn bratt oppover. Kontrastene fra i går var store, hos Kasiene var det veldig rent, både ut og inne. Og selv om de hadde kyr var det ingen kuklatter å se. De hadde en fantastisk flettemåte når de laget hus av noe vi tror er bambus.

Når vi kom til skolen av det helt stille, for en disiplin tenkte vi. Da vi kom inn reiset de seg for å hilse. Der etter sang de flere sanger. Både på Bangla og Kasi. Kasifolket har nemlig eget språk, barna kan ikke bangla før de begynner på skolen. Mange av barna fremførte dikt eller regler. For eksempel lille trille og Twinkle twinkle little star.Det var en salig stund og Kjersti fikk tårer i øynene. Det beste var en kjempe nydelig jente på 4 år, hun kunne alle sangene og framførte et rim.

De er en diskriminert gruppe i samfunnet. Deres levebrød er å dyrke Pan blad, dette tygges og man blir avhengig av det og dette selger de. I motsetning til resten av Bangladesh er det kvinnen som har makten. Det er også sist fødte jente som arver. Det er vanskelig å beskrive harmonien som rådet i denne landsbyen og når vi nevnte det til Kristina sa hun at slik var det i de andre Kasi landsbyene hun hadde vært i og. Det var ingen skriking eller krangling å høre.

Når vi kom tilbake spiste vi og slappet av litt. Etterpå gikk vi til sykehuset for å være med på et keisersnitt. Arbeidstiden er gradvis visket mer og mer ut fordi vi vil være med på alt. Vi har derfor gitt vært nr til Champoc slik at vi kan velge om vi vil være med på natten også. Keisersnittet gikk fint, Kjersti hadde ”ansvaret” for anestesien. Vi roterer på å overlevere barnet etter fødsel til pårørende og på å hjelpe til med anestesien.

I dag hadde også Marit bursdag. Dette feiret vi spesielt på kvelden. Da hadde Runa (kokken) plukket to buketter til Marit som jeg Kjersti skulle få gi. Vi hadde også lys som hun blåste ut. Videre feiret vi med pringles og sjokolade. Så åpnet hun gaver fra Kjersti og en god venninne. Og hun ble så utrolig glad da hun så at det var smash sjokolade (vi også) og truse.


26. November
Skrevet av Kjersti
I dag stod Marit opp litt før seks for å være med på et haste-keisersnitt. Vi andre kom til andaktsstunden. På legevisitten i dag, var det blant annet et rom med aldre mannfolk med lungeproblemer, antakelig KOLS, så de har altså det problemet her også! Ellers brukte vi irriterende lang tid for å ende opp med å ikke klare å legge ut noen bilder på bloggen. Etter en drøy time følte vi bare vi måtte gå, og ikke okkupere mer tid med sjefens pc, selv om vi ikke rakk alt vi skulle ønske av mail-sjekking++

Ellers var vi med på et nytt keisersnitt. Jeg var med og assisterte anestesilegen med å gå medisiner, væske og følge med på blodtrykk og puls. Ungen så sunn ut, etter en del suging i luftvegene!
Har jobbet så vidt med oppgaven, før vi ble tilkalt igjen for å være med å fjerne stingene på dama Marit hjalp å sy på i forrige uke. Så også gipsing av armen til en gutt, som riktignok ikke hadde brukket armen, den var visst bare hoven…
Gikk også en herlig gåtur med Mukta i dag igjen, da så vi 3 sjakaler. Fantastisk landskap, gresshauger, stier og tehager i solnedgang!
Har vært på et hyggelig besøk hos doktor Nantu. Han er så hyggelig, og prater best engelsk av legene. Vi så bilder av kona, ungen og familien mens musikkvideoer av Shania Twain, Celine Dion og Beyonce gikk i bakgrunnen. Fikk servert kinamat, noe kyllinggreier, suppe og frukt. Noe av det var godt. Nantu er sannsynligvis en av få som har et kjærlighets-basert ekteskap. Det er så godt å se på bilder at de er så glad i hverandre! Kona og ungen bor riktignok et stykke unna. Marit og Susanne spilte litt badminton med Ripa og Yasmin, noen av sykepleierne her. Ellers var det var skikkelig kaldt her i kveld, dvs under 20 grader…


27 november
Skrevet av Susanne.
I dag har det vært en veldig gøy, interessant og lærerik dag. En av sykehusets personale skulle ta keisersnitt i dag og vi fikk være med. Jeg skulle få ta i mot barnet når legen hadde tatt det ut av livmoren. Jeg var litt nervøs, så for meg at Dr Nantu la ungen i armene mine og at barnet bare gle bare rett i mellom armene mine. Men det gikk helt fint og det var en nydelig jente jeg fikk ta imot.

Champoc har lenge ville vise oss hvordan en tar på seg det sterile utstyret på operasjons salen. Vi har gitt klar beskjed at vi ikke kan gjøre noe som helst fordi vi ikke har kunnskap til det, men at vi gjerne vil stå ved siden av og se. I dag hadde vi 1 time på operasjonssalen hvor champoc viste oss de ulike prosedyrene og terpet helt til vi kunne det. Han sa for eksempel at det ikke var akseptabelt å ha hendene nedenfor magen når en gikk i serile klær og hansker.

Kl 19 var det satt opp et nytt keisersnitt og vi ville selvfølgelig være med. Dr Nantu skulle reise i dag og vi trodde ikke at han skulle komme tilbake før vi reiste så vi ville spesielt være med siden dette ville være siste operasjon med han som kirurg. Han er flink til å forklare oss hva han gjør og hvorfor. Egentlig var det Marit som skulle ”scrub in” først, men lot meg gjøre det fordi jeg har fått god kontakt med Dr Nantu og han har spurt meg før om jeg ville assistere og jeg har da sagt nei. Det var ubeskrivelig gøy å stå så nært operasjonsåret. Jeg fikk være med å holde ulike ”tenger” som var klemt i vevet når han skulle skjære seg innover i vevet og når han skulle sy. Jeg fikk holde ”brenneren” som jeg tok inntil pinsetten som han klemte på en arterie slik at arterien ble brent og det sluttet å blø. Han viste meg tarmene og urinblæren, de var så gøy å få være så nært. Til slutt fikk jeg klippe tråden etter hvert som Yasmin sydde igjen det ytterste hud laget. En ting var litt rart g det var at jeg er vant til å gå bort til barnet å se hvordan det går med han/hun, men det kunne jeg ikke nå og det var rart.


Kjersti fikk ta imot barnet og Marit hadde ansvar for intravenøs, blodtrykk, puls og medikament administrering med champoc som veileder. Han lar Marit tenke og finne ut hvor mye efedrin (øker blodtrykket) som skal gis ut i fra hvor mange ganger blodtrykket har sunket og ut i fra hvor lavt det er og på den måten lærer vi veldig mye.. Jeg tenkte på det mens jeg stod ved operasjonsbordet at dette var første gang vi tre hadde hver sin viktige oppgave under en operasjon.


28 november
Skrevet av Marit

Dagen startet med en mildt sagt OPPKVIKKENDE dusj i ISKALDT vann. På sykehuset var vi med på morgenvisitten, stilte Dr. Andrew noe spørsmål om Keisersnitt med tanke på oppgaven. Var også med på konsultasjoner med en doktor som heter Titu. Han snakker forholdsvis tydelig engelsk og er flink å forklare og spør oss om vi forstår.

Da klokken nærmet seg halv tre, og vi hadde fått i oss lunsj bar det av sted til tehagen. Dr. Andrew (legen som har ansvar for oss her), kona hans Mukta sønnen og passepiken deres var også med. Det tok en liten halvtime å kjøre dit.

Vi kjørte direkte til assistent manageren. Tipper han er av de rikeste vi har møtt her i Bangladesh. En mann med humor med litt vestlig klesstil. Han gikk med lyse brun caps, stripete t-skjorte med krage og tennissokker opp i jogge skoene. Kona hans var også veldig pen og hadde for en måned og to uker siden gitt han en nydelig datter. Denne datteren gikk fra fang til fang.

En arbeidsdag ute i tehagen var på åtte timer. Alderen for når de kunne begynne å arbeide var 18 år. Det var både kvinner og menn som jobbet ute i tehagen. De plukket sekker som kunne veie opp til 45 kg. Inne i tehagen var det varmere enn utenfor i sommer månedene og kaldere på vinterhalvåret. Så dette arbeidet er ingen enkel jobb.

På denne tefabrikken lager de bare svart te. Mesteparten av denne blir solgt til andre selskaper og deretter til Storbritannia Vi fikk være med inn på fabrikken og fikk se teens fem faser..
Først blåses bladene tørre. Her forsvinner halvparten av vannet i bladene gjennom fordampningsprosessen. Dette påvirker også vekten, de blir dobbelt så lette.
Deretter ble bladene tørket på bånd og rulle
Bladene ble også tørket på bånd og rulle en gang til
Bladene blir så brent på 119 garder C.
Tilslutt ble teen sortert etter størrelse og pakket

Tips: Hvis du ønsker at teen skal inneholde litt lime eller sitron smak, lager en svak te og deretter tilsetter lime eller sitron.
Vanligvis har de mye sukker og melk i teen. Dette er ikke vår beste drikk her nede…

Da vi hadde sett både tehagen og fabrikken fikk vi et okey kveldsmåltid. Vi fikk blant annet vårull lignende pølser, dadler, appelsin, kokkosgrøt med gulrot, to kopper te. Ble god og mett. Vi ble også spurt om vi ville overnatte. Jeg trodde de tullet, så vi lo litt. Men det var vist seriøst ment. Men vi rodde oss ut av det, og sa at vi ikke hadde tid.

Da vi kom tilbake til sykehusområdet hadde Runa (hushjelpen vår) ventet en time med mat til oss. Var ikke særlig gøy å prøve å fortelle at vi hadde spist og ikke orket særlig mye. Det er ikke bare lett å se. Vi må få noen til å forklare henne at vi ikke kan spise så mye når vi er har spist andre plasser, når vi er litt dårlig i magen eller vi kan bli noe mat lei. Det er kulturelt vanskelig også når de her spiser kun tre måltider og de spiser veldig mye til hvert måltid. Vi tre jentene er vant til å spise lite og ofte. Med ande ord kulturforskjellen og frustrasjonen merkes.

29.november
Skrevet av Kjersti

I dag under legevisitten, kom det en dame inn som virket ganske fjern og stiv. Hun ble trillet i rullestol, og måtte bæres i en seng. En ansatt gav henne en intramuskulær sprøyte med beroligende. Jeg spurte senere en av legene hva som feilte denne damen. De sa at de ikke kunne finne noe fysisk galt hos kvinnen, men at hun bare ”latet som at hun var syk”, antakelig fordi mannen var utenlands. Dette var noe de ofte kunne se. Etter 2-3 timer ville hun bli god igjen, sa legen…

Jeg og Marit fikk være med på et inngrep hvor de skulle gå inn i livmora via underlivet, hos en kvinne som hadde infeksjon. Dette var pga at ho hadde født hjemme, fødselshjelperne hadde antakeligvis kanskje dratt ut morkaken, sånn at det satt noen rester igjen. Det er først og fremst farlig fordi livmoren da ikke klarer å trekke seg helt sammen, og blødninger kan oppstå. Men nå var det blitt infeksjon, kvinnen hadde fått blodforgiftning med svingende høy feber. Dama var veldig smertepåvirket og redd da hun ble lagt på operasjonsbordet, og ropte på Allah, som de fleste pleier å gjøre her nede. Anestesimannen gav henne noe å sove på, og ikke lenge etter var hun rolig. Uttam og Rita (legeparet) kunne begynne inngrepet. De tømte først urinblæren med kateter, før de brukte ulike instrumenter for å få ut restene av blod og morkake. Det virket veldig mye, men de sa det ikke var mer enn 250 ml ca. En del av det luktet visst nok også pga infeksjonen. Det var første gangen i midt liv jeg har sett en pasient ha 200 i puls! Anestesimannen sa at vi ikke burde berøre dama, sånn som vi ofte pleier for å kunne trygge pasienten, fordi pulsen da kunne øke enda mer. Blodtrykket var stabilt, men respirasjonsfrekvensen var også vanvittig!
Etter ca 20 min, da inngrepet var ferdig, og de hadde sjekket at oksygenmetningen var stabil uten oksygentilførsel, trillet vi hun opp på rommet…

Har ellers også fått med meg to vanlige fødsler i dag. Det er nok sikkert veldig vondt å føde, men her nede tror jeg det er litt mer vanlig å skrike å bære seg. Det virker som at de har en spesiell måte å uttrykke det på, vanskelig å forklare… Når jeg observerer sykepleieren som jobber, pasienten med smerter, og stemningen generelt på fødestua, får jeg ikke akkurat lyst å bli jordmor! Her er det for det første ikke så rent og hygienisk, selv om de stort sett opprettholder de grunnleggende hygieneprinsippene. For det andre, har de ikke samme mulighet til å få smertelindring som i Norge. For det tredje er ikke sykepleierne særlig oppmuntrende, og behagelige i måten å opptre på! For det fjerde drar sykepleieren (i alle fall hun ene) ut morkaken uten å vente i ca 20 min, og la riene gjøre jobben. For det femte blir ikke barnet vist til moren, men bare stelt og gitt til pårørende, som ofte er mormor til babyen.
For det sjette får ikke barnefaren være med på fødestuen, kun mor, søster eller venninne.

Tilstandsrapport 29.november:
Marit: Har vært litt svimmel de to siste dagene, men er flink til å lytte til kroppens signaler, så hun klarer å holde seg unna badmintonspilling, og legger seg nedpå iblant. Magen er heller ikke helt stabil, men Marit klager ikke! Ellers har hun stått i bresjen for å skaffe 5 badminton-rekkorter som er en gave fra oss til de ansatt på sykehuset. Marit får stadige kommentarer fra hushjelpa som ”vakkert” når hun sprader rundt i stilongs og bh…

Susanne: Har hatt litt vondt i magen, men tar også hensyn, og har brukt fridagen godt til å slappe av. Susanne klør bokstavelig talt kraftig mellom beina J, gleder seg mer og mer til å komme hjem, selv om hun sier hun kommer til å savne folkene her nede!

Kjersti: Magen til Hagen er heller ikke tipp topp, men det går bra! Ingen akutte situasjoner, så da har hun full kontroll! Selv om hun har det bra, kjenner hun på at det av og til blir litt vel mye fleksibilitet, og gleder seg til å komme hjem til noe mer fastlagte rammer, forutsatte ting, og norsk matJ Kjersti får kommentarer av hushjelpa som ”good boy” fordi hun spiser litt mer enn de andre…


30. november
Skrevet av Marit

I dag skulle vi få være med på en kjent turist attraksjon her i Bangladesh. Andrew og Mukta tok oss med til en foss. Det tok ca en time med bil. Greit at ikke bilturen var så mye lengre, for rumpene og magemusklene får mer enn nok trening på disse to timene i bilen.
Da vi nærmet oss fossen kjørte vi inn i et frodig landskap. Nesen som å kjøre inn i en jungel. Da vi kom fram møtte vi en liten gutt i kortbukse og en oransje t-skjorte. Mokta fortalte at detta var gutten de vanligvis brukte som en mini guide.
Siden Andrew og Mokta hadde vært her en del ganger fikk vi bli kjørt ekstra langt inn. Igjen blir vårt hvite skinn brukt til å få det bedre enn andre her. Dette er ikke rettferdig. Det er når jeg er på steder som dette og får så mye oppmerksomhet på min hvite hud at jeg trekker parallellen til å være berømt. Jeg kunne aldri tenkt meg det. Å miste så stor frihet. Å bli så mye beglodd, så ofte bli gjenkjent (ikke kunne være bare være en i mengden) og hver gang du ønsker et bilde av deg, kommer det også andre mennesker og stiller seg opp foran deg og vil være med på bilde ved siden av deg (eller ha et bilde av deg), nei å miste den friheten er ikke noe for meg.
Fossen var fin, ikke så veldig kraftig siden det er høst nå i Bangladesh. Men jungel landskapet rundt fossen, med alle slags grønne planter og busker, gjorde fossen virkelig vakker. Andrew og jeg badet, selv om det ikke akkurat fristet. Det var ikke veldig kaldt, men varme enn dusjen på her i Bangladesh. Vannet var ikke særlig klart, det var grått. I det jeg hadde tatt noen svømmetak og komt meg opp på land gikk, en hest uti for å gjøre sitt fornøden. Da var min svømmetur definitivt over.
Vi tok en liten lunsj med snacks oppe i et utsiktstårn like ved. Det var så mange folk som gikk opp og ned at huset gynget. Dette la spesielt Susanne og jeg merke til. Så vi så på herandre med store øyner. Mokta oppdaget oss å spurte hva som var galt. Vi sa at vi kjente hele huse gynge litt, men at det var sikkert fordi det var så mange mennesker som gikk i trappene på dette huset. Uttrykket til Mokta og Andrew var noe alvorlige. Andrew fortalte at landet ventet et større jordsjelv og at det ofte starter med små skjelv. Jeg har ikke tenkt tanken før at jeg faktisk er i et land der dette er en reel trussel, der skjelvene kan bli veldig store og ødelegge mye. Vi terpet litt på hva vi skulle gjøre hvis jordskjev skulle hende mens vi var innendørs (nemlig stille seg under en dørkarm). Før vi raskt la disse tankene til sides.
Senere på dagen var det Gudstjeneste. Før denne hadde vi øvd på en sang som heter ”May the Lord God bless you real good”, vi tre og Mokta skulle synge, men det ble dessverre ikke noe av. Susane ble syk og lederen i kirken glemte at vi skulle synge.
Jeg fikk holde min testemony en gang til i dag. Å det er ikke til å legge skjul på at det kom noen flashback fra forrige søndag (Da alt bare ble kaos da bussulykken inntraff). Heldigvis ble det ingen avbrytelser og jeg kunne gjennomføre mitt personlige vitensbyrd med litt visualisering og sang (i lag med Kjersti).
Etter Gudstjenesten stakk vi først innom Susanne. Hun var fortsatt ikke helt god og lå å såg film. Deretter var vi på et lite kaffi og te besøk hos Mokta og Andrew. Dette var koselig. Vi lkete med sønnen og fikk se bilder.
Det ble så vidt tid til litt Badminton før vi ble tilkalt en tvillingfødsel. Nådde bare så se den siste ungen komme ut. Den var veldig svak. Vi har lært her nede at de er viktig å stryke barnet på ryggen, gi den frie luftveier osv. Men lite og ingenting av det Champok har lært oss utførte sykepleierne. Så da Champok selv kom inn i rommet tenkte jeg; ” nå har dette barnet en sjanse til å leve”. Like etter kom en ny dame inn. Hun hadde presset siden morgene. Barnet kom omsider ut etter mye strev. Da var ungen død. Dette var trist. Susanne kom inn etter en stund og tok et så fint iniativ og vasket det døde barnet...


NESTE BLOGINNLEGG BLIR OM EN UKE, NAAR VI KOMMER TIL DHAKA...