Slamalaykum! (Fred være med deg, muslimsk)
Apnar nam ki? (Hva heter du?). Amar nam Kjersti.
Dette har vært en hektisk dag fram til solnedgang rundt 17.30! Susanne var litt kvalm på morgenen, så det var kun meg og Marit som ble hentet av sjåfør og kjørte oss til Koinonia (stiftelsen som har et overordnet ansvar for oss) i ni-tida. Der satt vi og ventet en halvtime, før Mark var klar. Vi snakket litt sammen om løst og fast, før han viste oss rundt på Koinonia sin tomt, med alle de ansatte. Det var imponerende mange som jobbet der, og det virket til å være en svært oppegående og omfattende organisasjon; ting virker litt mer effektivt og velfungerende enn i Afrika…Bramanbazar (Braman: Hindu Gud, Bazar: marked) sykehus er kun en av tingene Koinonia driver. I tillegg har de til sammen 125 skoler, andre helsefremmende prosjekter, kvinneseminarer, og sist men ikke minst mikrofinans. Mikrofinans ble visst opprettet i Bangladesh i 1993 som første pilotprosjekt i verden. (Muhammed Yunus fikk jo nobel-prisen i fjor).
Vi fikk med oss en ”guide” som skulle vise oss hvor vi kunne finne dagligvarer. Vi må nemlig hamstre inn en del kjeks, chips når vi blir dritlei kylling og ris. Kjekt å ha til å få opp blodsukkeret, ballansere elektrolyttballansen og få i oss næring;) Får flash-back til Mali når vi hamstrer så mye, og alle kikker på oss. Det er så fælt! Vi betalte riktignok kun 400 kr til sammen inkludert andre ting som shampo, såpe og tannkrem. Det er vanskelig å beskrive hvor ”ekkel” følelsen er, når vi kommer bærende på 4-5 poser mat/ting, som om vi vil gjøre de ekstra oppmerksom på at vi er hvite og rike!
Etter butikken kjørte vi tilbake til gjestehuset. Der hentet vi Susanne, før vi gikk til språkskolen. Vi hadde dårlig tid, men rakk det akkurat. Det er så gøy å lære et annet språk når vi merker at vi husker ting og får det til! Men det er litt vanskelige uttalelser på enkelte ord.
Etter to språktimer, gikk vi for å finne noen klesbutikker i nærområdet. Skummel trafikk! Det er jo venstretrafikk, og masse rickshawer (sykkeltaxier) overalt! Det ser litt skummelt ut å kjøre sykkeltaxi. Men de er ganske flinke, så det blir sikkert spennende å prøve!
Etter litt spørring etter en klesbutikk vi hadde hørt mye om, gikk vi inn på et handlesenter for å se om de hadde ”shalwar kamis”. Det endte med at vi traff på ei veldig hyggelig ung dame, som ville kjøre oss til butikken vi tenkte på. Ho var veldig pen, gikk i stilig tøy, og var visst nok rik; ho jobba ikke nå, fordi mannen tjente nok, og ho ville være hjemme med barna. Dama hadde bodd i Australia noen år, der hun jobbet på gamlehjem, og var antakelig hjelpepleier, ettersom vi forstod. Ho synes det var veldig kult at vi var sykepleiestudenter, og sa at det å være hjelpepleier/sykepleier i Bangladesh ikke er så status; noe som er likt med Norge, eller??!
Da jeg stod for å ta opp penger fra magebeltet, så diskré som jeg kunne, for å kjøpe telefonkort, la hun merke til det, og fortalte at hun hadde blitt ranet en gang. Ho sa at vi burde gå, så vi stakk rimelig raskt! Sjåføren til dama kjørte oss til butikken vi var på jakt etter, heldigvis for Susanne; ho var litt skeptisk. Selv tenkte jeg at hvis vi ikke kan stole på henne, som magefølelsen sa at vi kunne stole 100 % på, kunne vi ikke stole på noen i Bangladesh!!
Marit fant en fin (men dyr!) shalwar kamiz, og vi fant litt andre småtterier, men jeg var fremdeles på jakt etter den perfekte bangla-drakt i blått eller burgunder/rosa. Vi gikk tilbake mot gjestehuset, og innom en butikk. Der fant jeg heldigvis et sett klær jeg og. Det er så herlig å gå med!
Nå har vi spist middag på gjestehuset. Kjøttboller og poteter, faktisk! Vi var "holsvoltne" etter å ha gått en del, drukket lite og spist minimalt innimellom alle ærendene idag.
Vi har det altså veldig bra, og ser fram til fortsettelsen! Følg med!
Skrevet av Kjersti
Apnar nam ki? (Hva heter du?). Amar nam Kjersti.
Dette har vært en hektisk dag fram til solnedgang rundt 17.30! Susanne var litt kvalm på morgenen, så det var kun meg og Marit som ble hentet av sjåfør og kjørte oss til Koinonia (stiftelsen som har et overordnet ansvar for oss) i ni-tida. Der satt vi og ventet en halvtime, før Mark var klar. Vi snakket litt sammen om løst og fast, før han viste oss rundt på Koinonia sin tomt, med alle de ansatte. Det var imponerende mange som jobbet der, og det virket til å være en svært oppegående og omfattende organisasjon; ting virker litt mer effektivt og velfungerende enn i Afrika…Bramanbazar (Braman: Hindu Gud, Bazar: marked) sykehus er kun en av tingene Koinonia driver. I tillegg har de til sammen 125 skoler, andre helsefremmende prosjekter, kvinneseminarer, og sist men ikke minst mikrofinans. Mikrofinans ble visst opprettet i Bangladesh i 1993 som første pilotprosjekt i verden. (Muhammed Yunus fikk jo nobel-prisen i fjor).
Vi fikk med oss en ”guide” som skulle vise oss hvor vi kunne finne dagligvarer. Vi må nemlig hamstre inn en del kjeks, chips når vi blir dritlei kylling og ris. Kjekt å ha til å få opp blodsukkeret, ballansere elektrolyttballansen og få i oss næring;) Får flash-back til Mali når vi hamstrer så mye, og alle kikker på oss. Det er så fælt! Vi betalte riktignok kun 400 kr til sammen inkludert andre ting som shampo, såpe og tannkrem. Det er vanskelig å beskrive hvor ”ekkel” følelsen er, når vi kommer bærende på 4-5 poser mat/ting, som om vi vil gjøre de ekstra oppmerksom på at vi er hvite og rike!
Etter butikken kjørte vi tilbake til gjestehuset. Der hentet vi Susanne, før vi gikk til språkskolen. Vi hadde dårlig tid, men rakk det akkurat. Det er så gøy å lære et annet språk når vi merker at vi husker ting og får det til! Men det er litt vanskelige uttalelser på enkelte ord.
Etter to språktimer, gikk vi for å finne noen klesbutikker i nærområdet. Skummel trafikk! Det er jo venstretrafikk, og masse rickshawer (sykkeltaxier) overalt! Det ser litt skummelt ut å kjøre sykkeltaxi. Men de er ganske flinke, så det blir sikkert spennende å prøve!
Etter litt spørring etter en klesbutikk vi hadde hørt mye om, gikk vi inn på et handlesenter for å se om de hadde ”shalwar kamis”. Det endte med at vi traff på ei veldig hyggelig ung dame, som ville kjøre oss til butikken vi tenkte på. Ho var veldig pen, gikk i stilig tøy, og var visst nok rik; ho jobba ikke nå, fordi mannen tjente nok, og ho ville være hjemme med barna. Dama hadde bodd i Australia noen år, der hun jobbet på gamlehjem, og var antakelig hjelpepleier, ettersom vi forstod. Ho synes det var veldig kult at vi var sykepleiestudenter, og sa at det å være hjelpepleier/sykepleier i Bangladesh ikke er så status; noe som er likt med Norge, eller??!
Da jeg stod for å ta opp penger fra magebeltet, så diskré som jeg kunne, for å kjøpe telefonkort, la hun merke til det, og fortalte at hun hadde blitt ranet en gang. Ho sa at vi burde gå, så vi stakk rimelig raskt! Sjåføren til dama kjørte oss til butikken vi var på jakt etter, heldigvis for Susanne; ho var litt skeptisk. Selv tenkte jeg at hvis vi ikke kan stole på henne, som magefølelsen sa at vi kunne stole 100 % på, kunne vi ikke stole på noen i Bangladesh!!
Marit fant en fin (men dyr!) shalwar kamiz, og vi fant litt andre småtterier, men jeg var fremdeles på jakt etter den perfekte bangla-drakt i blått eller burgunder/rosa. Vi gikk tilbake mot gjestehuset, og innom en butikk. Der fant jeg heldigvis et sett klær jeg og. Det er så herlig å gå med!
Nå har vi spist middag på gjestehuset. Kjøttboller og poteter, faktisk! Vi var "holsvoltne" etter å ha gått en del, drukket lite og spist minimalt innimellom alle ærendene idag.
Vi har det altså veldig bra, og ser fram til fortsettelsen! Følg med!
Skrevet av Kjersti
1 kommentar:
Hei dere! Så flinke dere e t å oppdatere her:) Gøy å lese!! Må legge ut et bilde av den nye drakten din da Kjersti;) Forrsten Kjersti, hørte Helga hadde snakka me deg om at d va ein fyr som gjerne ville låne rommet ditt mens du e vekk, mi har sagt ja t d mi... Håper d går fint:) Kos dere videre! Klem fra Heidi-Beate (og resten av Hulda-gjengen sikkert;)
Legg inn en kommentar