ABU DHABI - DHAKA

Etter noen timers venting på flyplassen i Abu Dhabi fikk vi et rom på flyplass hotellet. Dette var etterlengtet. Vi fikk rommet kl 9 og vi gikk rett i seng, tre på tvers i en dobbelseng. Vi våknet ikke før halv seks på kvelden. Til og med Kjersti fikk sove. Etter en dusj gikk vi i hotellets resturante og spiste en nydelig middag. Deretter ventet de siste flyturen til Bangladesh.

Første møte med mennesker fra Bangladesh var ved gaten. Det var kjempe mange mennesker og de aller fleste var menn og alle stirret. Det er vanskelig å beskrive synet når over 300 mennesker bruker 3 sekunder på å stille seg i èn kø. De som var ansvarlig for bordingen gav klar og høy beskjed om at de skulle stille seg en og en. Også sa de kvinner og barn først og så på oss. Vi ble litt brydd for at hvite jenter skulle komme først inn. Kjersti og Marit har opplevd dette før, men ikke Susanne. Men vi tenkte at det var greit siden han sa kvinner og barn, men når vi slapp i gjennom kom det kun menn etter oss. Da ble jeg flau (susanne).

Da vi kom inn på flyet satt Marit og Kjersti sammen og Susanne fikk plass ved siden av en eldre mann. Da ble Susanne lettere stresset. Det var rart å se voksne menn som ikke kunne lese billetten og finne ut hvor de skulle sitte. Marit hjalp en som kom bort. Tanken på å bli stirret i senk i 4,5 time var skremmende og slitsom. Lykken var derfor stor når en av flyvertinnene surte om vi ville sitte sammen lengre bak. Vi opplevde flyturen forskjellig fra hverandre. Etter fly hadde tatt av satt vi oss godt til rette. Marit og Kjersti skulle se en friends episode( for andre gang!) og le og kose seg sammen og Susanne skulle se en film. Men det er ikke så lett å konsentrere seg, ikke for Susanne i hvert fall, når mennene bytter på å sitte på det ledige setet ved siden av oss, for bare å sitte å stirre. Ikke var de flau over det heller. De stod også foran oss, opptil tre om gangen for å se. Det er ikke mye av filmen en da for med seg. Etter en stund satt vi oss til for å sove, det ble for mye intens stirring og oppmerksomhet at Susanne la seg under teppet for å klare å slappe litt av, men det virket ikke. Men Marit og Kjersti synes at det var en avslappende tur.Flyvertinnen la merke til oppmerksomheten vi fikk og sendte oss medlidende blikk.

Når flyet landet begynte folk å reise seg med en gang og flyvertinnene måtte gi klar beskjed flere ganger om at de måtte sitte seg.. Vi ble enige om å holde oss i ro og la de andre gå ut først slik at vi ikke havnet midt i kaoset. Når flyet stoppet tok det igjen tre sekunder før alle stod i midtgangen, helt utrolig hvor mange som kan skvises inn der. Og de var snar med å dytte i hverandre når det gikk for sakte. Når flyet var så godt som tomt reiste vi oss for å gå, vi kom i snakk med flyvertinnene som lurte på hvor vi skulle og de synes at vi var veldig tøff som gjorde dette. Og ikke unaturlig stor det en bak oss og tok bilder av oss. Det var ikke fullt av mennesker på flyplassen og dette gjorde at Susanne kunne senke skuldrene litt.

Etter litt venting og leting fant vi vår sjåfør. Vi ble kjørt til Viator guesthouse hvor vi skal bo til fredag. Kjøreturen var fylt av mye, mye tuting og ”nesten ” ulykker annet hvert sekund. Susanne som gispet veldig mye og fant ut at det var best å ikke følge så mye med på trafikken for ikke å fornærme sjåføren.. På Viator fikk vi et enkelt rom. Her serverer de alle måltid og er veldig behjelpelig, vi prøver blant annet å få tak i kontakten vår. Så foreløpig sitter vi inne fordi vi har fått beskjed om å ikke gå ut alene uten at han vet hvor vi er. Vi har også tatt på oss tøy som er karakteristisk for bangladesh. Vi legger ut bilder.


Susanne: Hei Maja håper du koser deg hjemme. Savner deg og elsker deg kjempe mye. Deg også Espen. Mamma jeg har funnet veldig fine håndlagte papir og nå som er laget av en slags tynne strå i ulike farger.