1.OFFISIELLE DAG I DHAKA...

Hei på dokke.

Natt til mandag 10. november ble en hard natt bokstavelig talt. Særlig for Susanne og meg. Vi lå i en knallhard dobbeltseng. Det var rett før vi fikk decubitus, (trykksår) men det hjalp å skifte liggestilling hvert 10 min. Så det eneste vi endte opp med var stive kropper.

Litt før klokken 9 spiste vi frokost, bestående av loffskiver med salt, smør, peanøttsmør, bananer og syltetøy. Deretter kom en bil frå direktøren (Dr. Dennis D. Datta), som kjørte oss til hans kontor. Etter en god halv times kjøretur (og en lettet Susanne som var glad for å ha overlevd) ble vi henvist inn på et kontor. Det hang en fin plakat med bilde av et kors, der det stod (på engelsk) ”Jeg spurte Jesus; hvor mye elsker du meg? Da svarte han; ”Så mye”, og strakk armene så langt fra hverandre han kunne. Deretter døde han.”
Vi satt nysgjerrig og ventet på Dr. Datta. Jeg tror jeg fikk en noe rar mine da en lav, mørk fyr dukket hodet forsiktig inn. Han hadde litt skjegg og kullsvart hår, med skålformet frisyre. Det var virkelig ikke slik jeg hadde sett for meg denne beryktede mannen dr. Datta. Like etter presenterte denne vesle, hyggelige mannen seg. Han heter Mark og jobber som visedirektør på Koinonia. Vi pratet litt sammen før vi fikk møte ”sjefen sjøl” dr. Datta. Han var en eldre og kraftigere mann (kunne minne om min onkel Terje, han lukta vertfall som han). Han var autoritær men, og full av ironi og humor.

Vi spiste også lunsj i lag med Dr. Datta og Mark. Der fikk jeg mitt første møte med den typiske sterke maten. Den første biten jeg tok med ris og kylling må ha inneholdt en stor bit av chilli e.l for at det var sterkt, er mildt sagt. Følelsen jeg hadde nedover halsen var som om jeg skulle hatt svelget parafin og deretter tente på. ”Pang” og øynene mine ble fult av tårer, som om de kunne ”stoppe flammene som ”tøyt” ut av munnen min.” I et slik øyeblikk et det vanskelig å holde kroppsspråket rolig og uafisert. Men jeg kunne ikke se at noen rundt bordet la merke til mitt ”hotte” øyeblikk. Ellers var maten god, det var bare min første gaffel som gav meg et uforglemmelig minne.

Senere på ettermiddagen var vi på språkskolen for å lære bangla. Vi møtte en pen og veldig koselig dame som heter Sultana. Hun var flink og vi lærte noen gloser bangla alt i fra alu (poteter) til bokadin (første juledag).

På kvelden traff vi noe norske damer Gretha og Oda. Disse var veldig snille og hjalp oss med å ta ut penger fra banken og kjøpe kontantkort til mobilen.

Håper alt står vel til med alle hjemme!
Vi tenker på dere også.

Vårt mobilnummer er: + 880172769128. Kan hende er det dere som betaler meldinger, og at vi deler på utgiftene med telefonsamtaler. Noe usikkert.


Banglahilsen frå Susanne, Kjersti og Marit

Skrevet av Marit.