"HELSE-SKOLE"-BESOEK, SPRAAKKURS OG SHOPPING!

I dag ble vi hentet av en fra Koinonia som heter Thomas. Han viste oss skolen
hvor de utdanner helsepersonell, som i løpet av 6 måneder blir en blanding mellom lege, sykepleier og jordmor. De er valgt gjennom intervju og de kommer fra landsbyene i Bangladesh som ikke har lege eller annet helsepersonell. Etter kurset reiser de hjem for å forebygge, diagnostisere og behandle sykdommer og kunne sile ut de som må på sykehus. De utdanner ca 60 personer i året.

Dette ble litt av en tur, trafikken er jeg vel blitt passe vant med, men sjåføren har tydeligvis ikke lært seg å gire. Det føltes ut som han kjørte i 4 giret i 100 sonen. Har aldri vært med på en biltur som har nøkket så mye. Kjersti og Marit ble ikke bilsyke, men det ble jeg. Det ble heller ikke bedre når vi kom ut på landeveien som er humpete, har hus på begge sider, er knapt fire meter brei, de kjører så fort de kan og i tillegg til dette er full av mennesker, kuer, barn og rickshawer.

Vi fikk komme inn i klasserommet og se hva de holdt på med. De hadde undervisning fra 9-15, dette var teori som innbefattet bla anatomi og sykdomslære. Fra 15 – 18.30 hadde de praktisk undervisning der de behandler lokalbefolkningen i området og samtidig lærte seg å ta blodtrykk, lytte, ta temperatur og observere pasienten. Vi fikk spørre de om det vi lurte på og vi fikk spørsmål tilbake. Etterpå fikk vi servert te og kake. Jeg har skjønt at te er noe man drikker mye av her nede, så det er bare til å begynne å like det. Her møtte vi en nydelig jente (på bloggen), hun hilste på oss på engelsk selv om hun bare er to og et halvt år. Hun er datteren til en på kurset og til sjåføren vår.

Vi hadde også vår siste dag på språkskolen. Vi har lært det mest grunnleggende og jeg vil si at vi har lært utrolig mye med tanke på at det faktisk bare var et 6 timers kurs.

Selv om vi var slitne etter språkskolen og ikke hadde spiste mer enn to kjeks hver til lunsj hadde vi mye å gjøre. Vi trengte telefonkort slik at vi kan ringe hjem, spesielt jeg. Det eneste stedet vi visste at de hadde kort var på det samme stedet vi var i går og hvor Saieda (hun som kjørte oss) ble ranet. Og å kjøpe telefonkort for 5000 taka (500kr) er veldig mye penger. Men lure Marit og Kjersti fant ut at i stedet for å dra ut pengene fra den ”skjulte” magevesken med kort og pass, så kunne vi heller legge pengene i sekken. Hvis noen da trodde at vi hadde mer penger i sekken ville de ta den uten at vi hadde mistet passet og bankkortet. Marit tilbød seg til og med å kjøpe kortene. Da vi kom til telefonkiosken ville Kjersti inn i en video butikk som lå rett ved siden av, mens vi skulle kjøpe kort. Susanne sa da til Kjersti ” alene?”. Kjersti snudde seg og sende et killer blikk, en blanding mellom skjerp deg og hold kjeft. Meg og Marit følte oss litt dum og sær da vi fortalte dem at vi ville ha 16 telefonkort. De hadde selvfølgelig ikke nok, de diskuterte litt seg i mellom hvem som skulle løpe rundt etter flere kort i andre butikker. Hvem tapte? Jo den svakeste som var en gutt på ca 13 år. Da fikk jeg utrolig dårlig samvittighet, du så skuffelsen i blikket hans selv om det bare var for to sekund. Vi fikk alle kortene og gikk rett ut av butikken og tilbake til gjestehuset.

På veien gikk måtte vi innom en klesbutikk fordi jeg var den eneste som ikke hadde kjøpt noe enda. Vi er tydeligvis for bredskuldret fordi det er så vanskelig å finne noen klær som man ikke henger fast i. Marit og Kjersti fant hver sitt plagg i første butikk, men det tok noen butikker til før jeg fant noe som passet. Deretter returnerte vi til gjestehuset for en nydelig, men sterk middag. Vi hadde også bestilt pannekaker for å lure dem med oss ned på rommet for å ha de til lunsj på toget opp til Brahmanbazar. Vi hadde glemt pose til pannekakene så Marit tenkte ” hvorfor ikke bare ta de i hendene?”. Og det gjorde hun, alle 9. Det var passe flaut og da møte ansatte i gangen med hendene fulle av pannekaker. Alle braste ut i latter idet vi kom inn på rommet.
.
I skrivende stund ringte Marit på telefonen på personalet slik at vi kunne kjøpe kortog dermed skrive kort på toget. Det tok lang tid før han kom, trodde kanskje han hadde glemt oss. Men neida, han lå og sov, snakk om å få dårlig samvittighet…

Må også bare nevne den koselig overraskelsen Marit hadde til Kjersti og meg. Hun tok oss med opp trappene så langt opp som de gikk og der var overraskelsen, takterrasse. Tenk at vi har gått glipp av den disse dagene, men vi fant ut at vi heller bruker den når vi kommer tilbake den 7 desember. Vi kunne se stjernene, høre menneske og gresshopper og ikke minst den evinnelige tutingen fra trafikken. Vi har i hvert fall funnet ut at korte tut betyr ” pass deg for her kommer jeg ” og lange tut betyr ”flytt det ellers kjører jeg deg ned!”.

Jeg må også nevne at vi nå skal vi ut til sykehuset, vi drar kl 7 med følge på toget. Til opplysning for de som var litt bekymret for det. På sykehuset er det kun en data med internett og denne er på direktørens kontor. Vi kommer derfor sikker ikke til å skrive på bloggen mer enn ca en gang i uken. Men vi håper dere fortsetter å følge oss. Det betyr mye at så mange av dere leser den både familie og venner.

Skrevet av Susanne