BANGLADESH

18 nov
Skrevet av Susanne.

I dag har vi prøvd å systematisk snakke med ene legen for å skaffe oss oversikt over omfanget av keisersnitt. Vi skal nemlig skrive oppgave om dette emnet. I følge legen har de ca 50 % keisersnitt. Dette synes vi er veldig mange i forhold til Norge som har 15 %. Her kan også mor velge om hun vil ha keisersnitt eller vanlig vaginal fødsel.

Etter lunsj var vi med på et nytt keisersnitt. Denne moren var veldig redd og tårene trilte nedover kinnet. Her nede er det ikke lov til å pårørende med inn på operasjonsstuen, det var derfor godt for henne å ha Marit ved sin side. Moren var nok redd fordi hun mistet sitt første barn i fødsel for ca 1 år siden. Meg og Marit fikk trekke opp ulike medikamenter. Moren ble urolig under inngrepet, hun hadde kramper i bena og ble kvalm. Vi fikk vite at dette er normalt.

Ikke lenge etter var den nydelige jenten kommet til verden. Hun var ganske blå, de holdt henne etter bena og masserte ryggen for å få i gang blodsirkulasjonen. De brukte mye sug og vi fikk lytte og høre at det var væske på lungene. Champoc er bare så utrolig flink til å undervise oss og inkludere oss der det er mulig. Champoc var tydelig stresset og han arbeidet fort, når vi spurte om det gikk bra med barnet fikk vi et raskt nei til svar. Videre sa han at hvis han ikke fikk ut al væsken og slimet måtte de sende henne til et annet sykehus. Det gikk så langt at han måtte intubere opptil flere ganger for å kunne suge skikkelig, hun fikk også oksygen. Hun skrek så hun skalv på munnen. Vi stilte oss slik at moren kunne se hva som foregikk. Det så veldig voldsomt ut og jeg lurer på hva hun tenkte. Jeg spurte champoc om hun visste hvorfor han gjorde dette med babyen hennes og da fikk jeg et lite, kort ja. Siden jeg holdt forrige baby var det Kjersti sin tur denne gangen. Her er det ikke vanlig å vise babyen til moren og det vil vi endre på mens vi er her. Vi har fortalt dem at vi gjør det i Norge og at denne kontakten mellom mor og barn er viktig for begge. Og vi har bestemt at mødrene skal få hilse på deres nyfødte barn, i alle fall så lenge vi er her. Kjersti fikk barnet og bøyde seg ned til mor for å vise. Deretter gikk vi ut i gangen. Utenfor sto mange pårørende, og de fulgte etter oss. Hun ble veide for så å bli lagt i kuvøsen for å få oksygen og varme. De ligger opptil 10 minutter uten klær på operasjons stuen mens de blir sugd for slim så de fleste blir ganske kald. Champoc sier at han ønsker seg varmeputer slik at de ikke mister så mye kroppsvarme.

Vi tenkte der kanskje lurer på hva vi lever av her nede?
Frokost: toast med banan eller litt pålegg som vi har med hjemme ifra.
Lunsj: chapati, en slags pannekake med smak av potet/ pinnebrød.
Middag: ris, kylling i en slags karri saus, grønnsaker og agurk og tomat.
Kvelds: knekkebrød som vi har med hjemme fra. Litt fiber er godt.

Dette er ikke så gale ,men når vi har det hver eneste dag så begynner det å bli kjedelig. Kjersti synes ikke at det er så godt lengre og at det begynner å bli kvalmende. Marit synes at middagen er en kamp å få i seg. Jeg spiser mindre og mindre middag for hver dag som går. Alle som kjenner meg vet at jeg er kresen i matveien og da er ikke hjemmeslaktet kylling med fett det som frister meste. Men utrolig nok er Marit mer kresen enn meg. Kokken vår skjønner lite av at vi spiser så små porsjoner og hun står over oss å peker på maten, hvis vi da ikke tar mer på fatet så putter hun gjerne mer oppå til oss selv.


19. november
Skrevet av Marit

I dag har jeg gjort noe så veldig spennende:
For syv dager siden var det en dame som stod å gravde hevd (kumøkk). Da hadde en olm ku kommet bak fra og stanget henne i nedre del av låre. Dette hadde ført til et dypt kutt.
Kjersti, Susanne og jeg satt på biblioteket på sykehuset. Da ringt Champoc (anestesimannen som vi kaller han) opp til oss. Han spurte om vi ville være med å en prosedyre på ”dressingroom” (bandasje, sy, sårrens, steriliserings rommet). Vi kastet fra oss lesestoffet og løp ned. Da vi kom inn i rommet stod Champoc bak skilleveggen (gardiene), og på sin milde måte sa han at vi kunne komme bak her å se. Han hadde da allerede sett lokalbedøvelse. Damen hadde vært her samme dagen ulykken inntraff. Champoc hadde da valgt å rense såret og holdt dette åpent pga infeksjon.
Nå var det ingen tegn til infeksjon, så nå kunne han lukke såret. Såret var ca 3 cm, litt ovalt og gikk et stykke inni lårte. Jeg fikk være assistenten til Champoc. Fikk på meg sterile hansker og fikk både tørke såret, klippe etter hvert som han sydde og sist men absolutt ikke minst; fikk JEG SY (et sting selv). SÅ GØY!! Champoc er en utrolig dyktig lære; rolig og behagelig fortalte han steg for steg hva jeg skal gjøre.

Som vanlig satt vi lenge etter middagen og snakket. Vi får så utrolig mange gode refleksjoner og samtaler på denne tiden. De gjør så godt. Det kan dreie seg om alt i fra religion til sykehusting.

Tilstandsrapport:
Kjersti; har et svingende blodsukker. Hun kan gå i fra å være helt på topp, konsentrert og bevisst, til bli matt og sløv. Men eneste vidunderkuren denne jenten tenger er mat i kroppen, for da funker toppen.

Susanne: Vi har diskutert hennes lille, vonde tå, og kom frem til at stakkars meggefru (navnet på tåen ved siden av store tåen, ut fra en regle) skulle renses og luftes, for evt få plaster på seg i morgen.

Marit: Lader opp til jul. Hun kan bli nissens nye rudolft. Tuppen av nesen hennes har av en eller annen grunn blitt rød i løpet av natten. ”Rudolf er rød på nesen, og når det er vind og sol, blir hun så kald på nesen at hu lyser som en glo”…….


20.november
Skrevet av Kjersti

Legevisitt: I dag gikk vi innom dama som tok keisersnitt forrige fredag, altså vårt første keisersnitt. Fra første stund vi så ungen på operasjonsstuen, synes Susanne hun kunne ane at ungen har trekk av Downs syndrom. For hver gang vi har sett ungen, har vi blitt mer og mer sikker på at ungen har D.S. Ungen er bare helt nydelig!!! Den skjønneste ungen vi har sett her!! Fikk lyst å ta den med i kofferten til Norge, der jeg vet at ungen vil få oppfølging i forhold til for eksempel eventuelle hjertefeil, motorikk, språk og skolegang. Spørs om det er noe ekstra oppfølging til dem her…tror ikke moren visste at ungen har D.S heller. Susanne har tidligere forsøkt å spør en av legene ”forsiktig” om han visste om denne ungen har D.S. Men det hadde han visst ikke tenkt på, men han skulle visst sjekke opp idet. Vi har ikke hørt noe mer. Hvis ikke han har sett en unge med D.S før, er det jo ikke så rart om han ikke vet det heller.

En baby som har ligget i den nye kuvøsen de siste dagene, har tilsynelatende hatt en temperatur på gjennomsnittlig 35 grader. Det virket litt merkelig. Som vi har skrevet før, er spedbarn veldig vare for lave temperaturer, så det er viktig å kle på dem raskt etter fødselen.

I dag var vi også med på ultralydundersøkelser med Dr. Andrew. Det var flest gravide, men også en mann med spørsmål om gallestein ble undersøkt. Det er imponerende hvordan han klarer å skille organer fra hverandre! Jeg synes det virker veldig vanskelig å tolke!
Prosjektdirektøren sa også at han mener det var uetisk å oppgi barnets kjønn ved UL, bortsett fra hvis det var det kjønnet foreldrene ønsket.
På samme rom fikk vi se EKG ble tatt av en gammel mann. Det var noe annet enn i Norge for å si det sånn. De bruker jo ikke engangs-padser til å feste elektrodene med, men en slags elektrode med sugekopp som de fester på litt ultralyd-gele på brystkassen. Elektrodene til hender og føtter var også annerledes, og minte meg mer om noe bil-batteri-dingser! Apparatet i seg selv var også mye mindre enn i Norge…

I ettermiddag var det volleyballkamp mellom gutter/mannfolk som bor på sykehusområdet og folk utenifra. 1 sett uavgjort og tre sett vant sykehusstaben. Har vært med to dager og spilt 10-15 min før middag, men det er i grunnen fryktelig kjedelig å spille her! For det første har de faste posisjoner, for det andre er det veldig mange som spiller, så sjansen for at Kjersti skal treffe ballen er minimal! Og hvis jeg først treffer, er det ikke sikkert den går som jeg vil, for den er knallhard!

Dagen har ellers bært preg av dype samtaler, og relasjonsbygging;)

Tilstandsrapport:
Marit: Har totalt ca 40 stikk på kroppen nå. Noen større og varmere enn andre, men hun er ok!
Kjersti: Kjersti har noen myggstikk, og 6 loppestikk. Antakelig lopper i lakenposen. Har forsøkt å lufte den i dag, og håper på det beste. Ellers ok.
Susanne: Tåa er på bedringens veg, men Susanne er ellers noe lei! Hun trives på sykehuset, men synes gjerne at ettermiddagene kunne gått fortere…sånn at tida går raskt til hun får treffe Maja og Espen igjen!

21 NOVEMBER.
Skrevet av Susanne

Når vi kom på jobb i dag var det nettopp kommet inn en liten gutt på 900 gr, født i uke 28 hjemme. De kom inn med ungen på kontoret, men ikke en av legene reiste seg for å se på den. I Norge tror jeg legene ville kastet seg over den. Familien ble anbefalt å ta han med til sykehuset i syleth for at han skulle ha muligheten til å overleve, men de nektet. Det tok sin tid før de la han i kuvøsen, så når han endelig kom inn i kuvøsen (den nye) viste termometeret 32 grader på huden. Han var ganske blå grå i huden. Det var som om de hadde gitt opp før de var begynt. De hadde gitt han medikamenter for å modne lungene, litt glukose i munnen så nå var det viktigste å holde han varm fikk vi høre. Men alle skjønner jo at man trenger næring for å overleve. I følge legene var gikk det ikke an å sette inn en veneflon på han så da var den saken ute av verden. Da vi spurte en av legene hvor stor sjanse han hadde for å overleve svarte han at gutten hadde 100 % sjanse for å dø. Da er det kanskje ikke så rart at ingen gadd å bruke tid på han. Det er lenge siden jeg har vært så sint, skuffet og hjelpeløs. De fortalte hvor viktig det var å hindre infeksjon hos han, men de spriter seg for så å ta på korken for der etter å ta på ungen. Tror dere korken er ren? Vi jenter har snakket mye om at det ikke virker som de har særlige evner til å resonere eller til å tenke logisk. For eksempel åpnet de hele siden på kuvøsen når de skulle vaske han og på den måten mistet de jo all varmen hver gang. Hadde de brukt hodet kunne de brukt side lukene for å minske varmetapet. Hvordan kan en stå og se på det?
Etter tre timer var kuvøsen fortsatt like kald som den var når de la han inni. Når vi så han senere på ettermiddagen hadde han fått en bedre farge.

Vi har også lært barna på ”tunet” å spille tripp trapp tresko og vi ble så glade da vi så de senere på ettermiddagen spilte alene og at det faktisk synes det var gøy.

I dag hadde vi en kort dag i praksis. Vi var nemlig invitert i en slags begravelse. Moren til en av sykehus staben døde for 40 dager siden. På denne dagen inviterer familien all familie, venner, bekjente og ukjente til et måltid og for å be for den døde til Allah. De ber for at sjelen skal komme til himmelen. Vi fikk vite at ALLE var invitert, på tvers av religion.

Det var et stykke unna slik at vi måtte bruke bil. De hadde to biler, men kun en sjåfør, og da var vi ca 20 som skulle til seremonien uten at en av de hadde lappen. Så da tilbød Marit seg å kjøre. Her ute på landet er det nesten ingen trafikk og det var bare få minutter unna. Vi fikk inn 7 personer i bilen. Det var mye latter i bilen og en av legene påpekte at Marit hadde våre liv i sine hender

I det vi gikk mot huset til han som arrangerte det passerte vi et svært telt.
Inni teltet satt det ca 250 menn på 6 kjempe lange langbord og spiste. Utenfor stod ca 150 kvinner og barn som ventet på å komme inn i teltet, det er nemlig tradisjon for at mennene skal spise først. Vi fikk sammen med flere av legene spise inne i huset hans. Vi ble servert ris, fisk med mest bein i, kylling og poteter i en STERK saus og en slags linse suppe. Vi hadde det veldig koselig og det var mye latter, veldig mye. Først synes legene at det var morsomt å se oss spise med fingrene, spesielt jeg har aldri gjort det før. Og når risen blandes med saus kan en ikke ta den i klumper, noe som resulterer i at en må sleike risen av fingrene. Totalt uvant. Og så ble det plutselig hysterisk morsomt rundt bordet fordi det var så sterk mat at jeg og Kjersti begynte å svette. Da lo de gått da. Etter maten fikk vi servert et blad med en hard klump(blir rød i munnen når en tygger den) på, vi spiste alle bladet som hadde en sterk smak. Marit og Kjersti tok å spiste klumpen. Da holdt alle på å le seg i hjel, de så at vi ikke likte det noe særlig. Til og med den kvinnelige legen Rita som egentlig har vært ganske stille fremfor oss fikk en skikkelig latter krampe.

Etter maten skulle vi hjem igjen. Og denne turen ble bare hysterisk morsom. Her nede bruker de bil hornet mye, så Marit tenkte at hun skulle bruke den. Men den hang seg opp, slik at bilen tutet hele veien til sykehuset. I det vi svingte inn til sykehuset stoppet tutingen plutselig. Da hadde hele fløytepartiet på rattet falt i fanget til Marit. Da tok legen den og holdt den ut vinduet mens han lo og ropte på en av alt mulig guttene for å få de til å fikse den.

Tilstandsrapport:
Marit: Lever i lykkerus når hun får kjøre bil og lettmotorsykkel eller moped og i tillegg får spille badminton. Hun nyter livet her nede og koser seg gløgg!
Kjersti: Både snått og svette har roet seg etter den sterke maten. Hun er tøff som presser seg å spise så sterk mat. Modig nok satte hun seg på en motorsykkel eller moped. Hun er blitt ”reina skjera eksosrypå” her.
Susanne: Er også tøff og stiller fine spørsmål til legene og hjelper de å reflektere og tenke seg om to ganger før de gjør ting.


22. november
Skrevet av Marit

Referatet starter på nattevakten klokken 22, den 21 nov. Vi bestemte oss for være med på en nattevakt så vi fikk se hva dette kan innebære. Vi hadde akkurat komt opp til sykehuset da vi fikk høre at det skulle være et keisersnitt. Susanne og jeg nølte ikke, vi ble med. Kjersti valgte heller å være med på en normal fødsel. Susanne og jeg fikk på oss hodeplagg og de flotte gul falmede munnbindene og gikk inn på operasjonssalen. Dette var et hastekeisersnitt på grunn av moren hadde så høyt blodtrykk og det var stor fare for å utvikle svangerskapsforgiftning.
Jeg fikk være med å støtte og holde pasienten når Champok skulle sette spinal anestesi. Han traff på første forsøk, utrolig dyktig! Legen begynte å sprite pasientens nedre mage region, over symfysen og litt ned over bena. Sterilt klede ble lagt over pasienten, snittet ble satt og slik var starten på operasjonen.
Alle jobbet raskt og siden ting skulle skje litt fort var det ingen som snakket uten om de nødvendige beskjedene som skulle gies. Disse beskjedene kom med få ord og i ett litt lavt toneleie. For meg kunne det nesten høres ut som mumling. Da ungen skulle forløses, vokste stemningen i rommet. Ungen satt fast. Hodet var fiksert i bekkenet, ungen lå i spagat. Den ene foten stakk ut av operasjonssåret, den andre låg forklemt bak ungen. Legen prøvde å snu barnet, slik at enten kom hodet først ut eller bena. Men legen fikk de ikke til. Minuttene gikk, legen svettet, de slet og drog i ungen og mor ble også uvel av alle disse store bevegelsene bak teppet. De måtte også tilkalle en annen assistent. Til slutt var det 5 stk som stod med enten en eller begge hender inni moren på en eller annen måte.
Etter ti hektiske og lange minutter kom ungen ut. Barnet ble boret bort til et lite bord. Jeg hørte ingen gråt, og tenkte med meg selv, har dette barnet virkelig noe sjanse? Men Champok tok frem stetoskopet og både han og jeg kunne høre en noe svak men stabil hjertelyd. Barnet hadde også noe vann på lungene. Barnet pustet ikke selv. Så begging og intubering måtte til. Jeg assisterte litt for Champok, mens han pleide barnet, Susanne stod med moren og passet på henne. Moren var veldig sliten, noen ganger snudde hun seg mot oss for å se på barnet. De prøvde å sette inn vitamin K i navlestrengen på barnet, men klarte ikke å treffe åren med en butterfly (en liten veneflon).
Nantu, legen som opererte, kikket stadig bort med bekymrede øyne. Han fulgte nøye med på hvordan barnet hadde det. Noen ganger så det nesten ut som han glemte seg bort, når han stod der og sydde. Det er i slike øyeblikk en ser hvor mye blikk kan si og hvor mye øynene kan fortelle. Susanne måtte minne meg på mitt blikk. Når jeg sendte henne et bekymrende blikk, lå moren rett neden for henne og kunne lett oppfatte mine blikk. Moren trenger tydelige beskjeder om tilstanden til barnet og ikke nervøse blikk fra en hvit sykepleiestudent.
Litt etter litt så vi at barnet hikstet selv etter pusten. Barnet var veldig svakt. Men etter tre timer hadde barnet fått nok av den varme trange kuvøsen, hun skrek veldig og var så sulten. Hun ble sterkere og sterkere ut over natten. Jeg har all grunn til å tro at den flotte, tapre jenten, med en tøff start på livet, vil vokse og sjarmere en hver gutt i nærheten. Dette takket være alle og en hver inne på operasjonssalen denne natten.

Det var kun en liten kjekspause og litt papirarbeid som de måtte få unnagjort, før neste keisersnitt stod for døren. Dette var også et hastekeisersnitt men ikke like dramatisk så det forrige. Etter disse to keisersnittene var Susanne og Kjersti så trøtte at de så vidt klarte og holde sine søte dådyr-øyne oppe. Så Marit måtte følge disse til sengs. Vi fikk oss noen timers søvn og stod opp klokken 11. Vi spiste frost og jobbet så videre med gruppeoppgaven. Vi ble avbrutt en del ganger. Den ene gangen kom det noen som skulle prøve å fikse kjøleskapet vårt. Den andre gangen vi ble avbrutt da, ble vi forbauset. Vi hørte plutselig en norsk dame si hallo utenfor huset vårt. Dette viste seg å være Anne Helene Gundersen. Hun er student gjennom NLA, og har tidligere jobbet mange år i Normisjon i Sylhet. En festelig dame, livlig og sprek som dagen er ung. Hun var her en liten stund. Ville bare hilse på oss før hun drog vider bort til Marianne.

Lørdag er filmkvelden vår. Først spilte jeg litt badminton med Nantu før jeg så film i lag med de andre to jentene. Denne gangen var det ”den grønne mil” som stod for tur. Jeg fant frem en sørlandschips og så koste vi oss med en sjokolade. Vi vet å kose oss når det trengs.


Søndag 23. november
Skrevet av Kjersti
Denne dagen har vært meeeget spesiell. Den har variert i følelser som glede, mistenksomhet, frihet, nervøsitet, håpløshet, fortvilelse og frustrasjon.

Dagen begynte som vanlig med chapati til frokost, og vi tok oss god tid. Marit gjorde ferdig forberedelsene til sitt ”personlige vitnesbyrd”, med noe sekretærhjelp fra oss andre. Susanne ble med på et keisersnitt, mens jeg og Marit øvde på sangen: ”This little light of mine”, som vi skulle synge i forbindelse med det Marit hadde tenkt å si i kirken.
Det blir også en del tulling og tøysing og humor med ”kokken” vår. Utrolig hvor mye man kan klare å forklare på litt bangla, litt engelsk og dramatisering!!

Før middag gikk vi ut for å gå tur, for en befrielse!! Vi er såpass mye inne på sykehusområdet eller inne i huset, og får beveget oss lite. Vi nøyt hver solstråle som traff vår mer eller mindre bleke hudJ Vi gikk samme rute som vi gikk med Mukta for en uke siden; innimellom de idylliske tehagene, med fuglekvitter og lukter av natur! Etterhvert traff vi på en mann, typisk fattig bangla-mann i ”skjørt”, tynn og knall brun av å jobbe ute i sola. Han begynte å snakke til oss, men vi fikk følelsen av at vi ikke skulle snakke med han, så vi lata som vi ikke forstod hva han sa, og gikk videre. Han gikk litt bak oss, og vi økte noe i tempoet.
Han tok oss igjen litt senere, da latet vi som at vi skulle ta bilde, og lot han komme foran oss. Marit har nemlig lært flere knep på hvordan man forsvarer seg når noen angriper forfraJ
Etter hvert tok han en annen veg, og vi kunne mer eller mindre slappe av i alle muskler på veg hjem…

Etter middag, gikk jeg og Marit bort i kirka på å øve mer på sangen vår. Da gudstjenesten begynte var Marit skitnervøs for sangfremføringen, og jeg kjente også på den vanlige ”spenningen” i kroppen når man skal fram og framføre noe…Lite visste vi om hva som skulle skje videre den kvelden…Jeg la merke til et slags ”brak” da vi satt og ba, og tenkte at det måtte være noe som veltet, eller noen som jobbet og bare bråkte…men det var litt snodig at de jobbet når det var så knallmørkt ute…

Tiden kom da Marit måtte entre talerstolen, og hun begynte så fint på sitt vitnesbyrd. Plutselig gikk strømmen (noe som skjer veldig ofte her), og jeg ble en smule bekymret for at hele ”prosjektet” ville gå i vasken. Men som vanlig kom aggregatet i gang, og Marit kunne fortsette. Mens hun holdt på, hørte vi plutselig ei dame som snakket veldig høyt i kirka, så mange snudde seg. Først tenkte jeg at det bare var en ”forstyrret” person som hadde forvillet seg inn i kirkerommet, men da jeg så det var en av ”tjenerne” på sykehuset, og at den ene legen gikk ut, tenkte jeg at det sikkert var en noe dramatisk fødsel på gang. Ikke lenge etterpå kom en annen lege og ropte at Champok, som oversatte for Marit, måtte komme (anestesi). Hele rekken med sykepleiere forsvant ut og vi hørte noen bak oss nevne noe om en bussulykke. Jeg kjente spenningen stige i kroppen, og tenkte at Champok bare måtte springe. Jeg håpte at Marit hadde forstått at hun måtte avslutte, og at demonstreringen med lys og sang måtte utgå. Jeg ble litt stresset, og satt der med en ekkel følelse i kroppen. Forsøkte å få blikkontakt med Marit og si, mens jeg pekte bakover mot utgangen, at Champok må gå! Marit hadde hele tiden forsøkt å spørre han om hun skulle fortsette, og han hadde sagt ja. Hun tok likevel hintet fra meg korrekt, og forsøkte å runde av på en god måte, og hoppet over en del av det hun hadde tenkt å si. Jeg ble lettet da jeg så hun gikk mot en avslutning. Selv om gudstjenesten så vidt hadde startet, fulgte vi etter Champok; dette kunne vi ikke gå glipp av!

Gjennom vinduene på sykehuset så vi masse folk samlet i ”dressing room”. Vi kom inn i gangen, og det krydde av folk. En del blødde gjennom skjortene, noen lå på golvet med blodflekker og sløvt blikk. Vi fulgte etter inn på dressingroom. Her var det fullt kaos. Folk ville inn, de var sikkert redde, og alle trengte seg på! Noen hadde småkutt som blødde, andre hadde kuttet seg noe i øre, andre igjen hadde hodeblødninger, eller slet med å gå. En ble bært ut av to andre folk. Jeg ble nesten litt redd, for jeg tenkte på hvor mange redde og skada folk som var samlet i et rom, og hvordan folkemengder som er redde og fortvilet kan være farlige. Vi kom oss etter hvert bort i den ene enden av rommet, og ble bare stående og glo. Vi fikk hansker på oss, men jeg klarte ikke å gjøre noe. Måtte inn i et lite naborom, og la tårene renne litt. Det var sterkt å se skadene og høylydte mennesker, blodsøl på gulvet, og ikke noe system! Noen av helsepersonellet forsøkte å få ut alle folkene på gangen, men det var ikke lett.

Marit fikk assistert Champok ved sying og bandasjering av sår, mens jeg og Susanne bare ble stående og se på. Jeg følte meg helt hjelpeløs. Her står jeg, snart ferdig sykepleier, og vet ikke hva jeg skal gjøre! Men det var trøstende å se de lokale sykepleierne stå og var litt målløse de også. Etter hvert når jeg fikk manna meg opp, og gjerne ville bidra med noe, føltes det litt feil å gjøre noe, når ikke de lokale gjorde det, så det ble til at vi bare observerte.

Det som er mest frustrerende er at man får enda mer bekreftet hvor ”lite utviklet” landet er, når det ikke er en som tar ledelsen, dirigerer og holder pårørende utenfor. Tilsynelatende ble ikke en eneste skadet person undersøkt for eventuell indre blødninger og brudd. Tilsynelatende ble ikke en eneste sjekket for puls, blodtrykk og pupillestørrelse. En av legene lyttet på lungene til noen, men ellers så det dårlig ut. Kanskje var det fordi at de som faktisk hadde kommet seg inn på rommet var forholdsvis lite skadet. De fleste hadde bare noen små kutt eller rifter. Tilsynelatende var det en merkelig form for prioritering av de skadede, men antakeligvis hadde de foretatt noe sortering før vi ankom sykehuset.

Jeg så for meg at dette kaoset og elendigheten kom til å vare hele natten, men etter en drøy time, sa legene at de var ferdige, og vi skulle hjem til den ene legen og spise kaffemat, som tidligere planlagt. Det så ikke ut som at alt var ferdig, og folk lå fremdeles ute i gangen, men kanskje var dette noen som måtte til et annet sykehus. Noen ble nemlig henvist videre.


Før vi gikk opp til kaffi hos Dr. Uttam, fikk vi være med ned og se på ulykkesstedet. Det var knallmørkt, og veldig mange folk overalt, nesten litt ekkelt, men vi følte oss trygge når vi holdt oss nær legene. Vi fikk sett noe av vraket, men ikke så lett når det var mørkt. Det var visst 40 menn som var på bussen, og vi har senere fått av høre at 2-3 døde. Ulykken skjedde like nedenfor sykehuset; så nærme man kan komme. Den hadde kjørt utfor vegen, og krasjet med en rickshaw (sykkeltaxi), og ifølge vår teori, rullet rundt ei gang.

Som om ingen ting hadde skjedd, ble vi ledet til huset til Uttam og Rita, og ble godt tatt imot hos legeparet. Vi fikk servert masse spennende og mer eller mindre god, mat. Det var alt fra små sterke ”potetboller”, en slags grøt, til en søt kake som minnet noe om brunost, men slett ikke var god! Vi måtte bare tvinge oss til å smake på noe av det. Frukt og te stod også på menyen.

Vi snakket noe om ulykken, men også en del om religion, for Uttam og Rita er hinduer. De forteller at de bare kan gifte seg med folk fra samme kaste, og ikke fra andre religioner. De virker heldigvis ”lykkelige sammen”, så det virker som at de har villet gifte seg, selv om det på en måte er arrangert ekteskap.

Etter en times tid, dro vi bort til sykehuset for å sjekke om det var noe mer som skjedde, men alt så tilsynelatende normalt ut. Vi har forsøkt å spørre ot av legen om de har noen form for debriefing her. Uansett hvor mange måter vi kan vri spørsmålene på, virker det ikke som at de skjønner hva vi spør om. De er ikke vant til å prate om ting og gi uttrykk for følelser sånn som vi i Norge…
Etter en liten stund gikk imidlertid vi hjem for å ha vår egen lille, nødvendige debriefing…