Bangladesh 13. november
Dagen startet for oss kl 05.30. Da stod vi opp for å spise de ”smuglede” pannekakene, pakket og gjorde oss klar for togreisen til Bramanbazar. Merkelig nok ble sekkene våre stappfulle selv om vi ikke har kjøpt så mye (mesteparten av det vi har kjøpt satte vi igjen på gjestehuset). Vi skulle heldigvis få følge på toget. Dette var av den søte, lave gutten Augustin.
Turen ned til togstasjonen trodde vi skulle bli vår siste. Det gikk godt over hundre og stygge forbikjøringer. Her er kan en kjøre forbi på både venstre og høyre. I ca tre kilometer kjørte vi på en vei som ikke hadde midtrabatt. Dette resulterte at møtende trafikk kom i ca to felts kjørebane foran oss, vi hadde et kjørefelt. Tror du de senket fare for det? Neida, ikke en halv kilometer en gang. Jeg fant ut at jeg ikke ville se ”døden i øynene” så jeg kikket ut vinduet istedenfor.
Utrolig men sant kom vi oss levende til togstasjonen. Men om vi rakk toget var en annen sak.
I ca en time ble vi beglodd av de vakre banglafolkene. Den av disse menneskene som stilte seg en meter fra oss var en liten gutt med broren sin på armen. I 30 grader var denne lille gutten ikke for lite kledd vil jeg si. Han hadde strømpebukse, genser, strikket dress med matchende lue med hals. Det som var strikket var knall oransje og lyste opp hele barnet. Litt av et syn. Litt senere stod vi tre i en halvsirkel, plutselig dukket det opp en dame rett foran oss. Hun stod der en og en halv meter fra oss og bare glodde. Slik ble hun stående i ca 4 minutter. Hvis jeg hadde stilt meg slik foran tre utenlandske i Norge, hadde jeg nok fort blitt slått ned eller fått navnet rasist.
Da toget vårt endelig kom ble det litt stress. Vi måtte ”karre” oss gjennom folkemengden med stirrende mennesker. Augustin og sjåføren tok sekkene våre. Først prøvde de å bære sekkene på ryggen, det klarte de ikke. Deretter prøvde han å bære sekkene i hendene. Augustin som er veldig tynn og ikke mer en 155 cm høy, slet veldig med å få med seg min blytunge sekk. Tilslutt måtte jeg bare ta sekken min selv. Sjåføren vår fikk totalt latterkrampe. Han måtte sette fra seg sin sekk, bøye seg over sekken og le ferdig før han klarte å løfte disse sekkene ombord toget. Et utrolig komisk øyeblikk. Tviler på at ha følte seg særlig maskulin etter dette.
Alle setene på toget var fulle. Bagasjen stuet vi på hyller, noe på gulvet og noe delvis ut i midtgangen. Setene var grå og slitte. Susanne fikk et sete der stolryggen bare kunne være i liggende stilling. Vinduene var veldig skitne, men gikk heldigvis å se ut. Ut fra vinduet så vi store rismarker. I tillegg såg vi hardt arbeidende mennesker som hogget trær, pløyde marker og fiskere som slet opp tunge garn. Kunne ikke tenke meg å spise fisken i brune og grønne vatner. Men det gjør de tydeligvis her. Togreisen var en fin måte å få innblikk i hvordan hverdagen i utkanten av byene er her i Bangladesh. Augustin fortalte og forklarte oss enkle ting.
Det må også nevnes mitt lille toalett besøk om bord i toget. Veien mot toalettet var sjanglete nok, men da kunne jeg i det miste støtte meg til setene. Det å stå på huk, med albuen støttet til en vegg full av gamle urinflekker, der en spenner alle musklene i kroppen for å ikke miste balansen samtidig som en skal slappe av i en hvis liten ringmuskel for å kunne late vannet, er ingen lett sak. For å si det slik, klarte jeg omsider å ”markere mitt territorium” på en liten del av toglinjen.
Da vi kom fram til togstasjonen måtte vi vente en liten stund før bilen fra sykehuset kom. Mens vi stod å ventet kom det selvsagt mange mennesker bort til oss bare for å glo. Vi snakket med Augustin, da kommenterte Kjersti (på engelsk) at det er så merkelig at mennesker bare kan stille seg opp og stirre på oss. Da kom det plutselig et svar ut fra det blå, på engelsk. Mannen forklarte at det er så få hvite her, så derfor stirre disse menneskene slik på oss. Sært at når en står i en mengde tror ingen forstår deg, så forstår noen deg likevel.
I det vi begynte omvisningen på sykehuset fikk vi tilbud om å være med på en fødsel som var i sluttfasen. Spesielt jeg, Susanne, har gledet meg til å se en fødsel. Vi hoppet opp og fulgte etter Dr Andrew inn på fødestuen. Der lå den unge kvinnen på en benk med spredte ben. Etter et par minutter kunne vi se hodet og ikke lenge etter kom resten av jenten ut. Hun var så nydelig, svart hår, til og med i pannen. Dette var en kjempe fin opplevelse. De brukte altfor mye sug i barnets munn, svelg og mage. Man kunne se barnet gispe etter luft, det var ikke godt å se på. Det var deretter rart å se barnet bli renset på hele kroppen med utvannet parafin, helt sykt. Vi ble også fortalt at den 6 dagen blir barna barbert fordi de er ”skitten”. Barnet ble pakket inn og overlevert til pårørende uten at moren fikk se barnet sitt. SÅ tar sykepleieren som tok i mot barnet hele armen, helt inn til albuen inn i livmoren og river ut morkaken. Jeg ser automatisk på moren som ligger der, øynene ruller bak i hodet og de ser ut som om hun besvimer et øyeblikk. Sykepleieren trekker hånden ganske raskt ut igjen. Det renner blod ut av hun, ca 3 dl. Jeg trodde jeg skulle gå i bakken. Jeg ble kvalm, varm og vanvittig svimmel i hodet. Jeg tok vesken til Marit og gikk utenfor. Jeg styrtet nesten hele flasken med vann som jeg tok fra vesken. Jeg måtte bare puste godt med magen og ro meg ned, men inn igjen ville jeg ikke. Dette er det verste overgrepet jeg noensinne har vært vitne til, det går ikke an å prøve å beskrive det. Til og med nå når jeg skriver om det kjenner jeg at det knyter seg i magen. Marit og Kjersti ville at jeg skulle komme inn og sette meg på en stol fordi jeg var så bleik og de var redd for at jeg skulle besvime. Men jeg klarte ikke å gå inn igjen. Sykepleierne lo når de gikk forbi meg og synes sikkert at jeg var den pysen. Det verste med det hele føler jeg var at det ikke er noen faglig begrunnelse for det hun gjorde. Hun kunne ventet i 20 min og den ville kommet ut av seg selv. Men hun hadde det travelt og gadd ikke vente. Og jeg må bare ta med at mens sykepleieren holdt på så smilte og snakket hun med Kjersti og Marit og lurte på hvor vi kom ifra. Og hadde egentlig ingen øyne for pasienten. Etter dette bestemte vi oss for at dette måtte vi snakke med de om og spørre om dette var normalen, for da skulle i hvert fall ikke være med på flere fødsler. Men vi fikk beskjed om at det ikke var normalt og at de pleide og vente. Hva som er sant og usant gjenstår å finne ut.
Avsnittet er skrevet av Susanne.
Tilstandsrapport første dagen i Bramanbazar:
(Vi opplyser om at følgende rapporter under denne overskriften bygger delvis på en sann historie).
Kjersti: Påstår at hun har bendelorm som gjør at hun konstant føler sult, i tillegg tror vi at den delvis spiser opp enkelte hjerneceller.
Susanne er noe traumatisert og takler dette med å vaske bena. De lukter nå en blanding av tåfis og asan.
Marit har 20 myggstikk og har for hobby å tegne rundt disse. Ser dermed ut som en vandrende Bangladesh-kart.
Skrevet av Marit
Se hva som skjer!!!
14. november; 2.dag i Bramanbazar
Dagen begynte med andaktsstund kl 8.30 for de kristne arbeiderne; Lesing fra Bibelen, lesing fra andaktsbok og bønn. Vi ble også presentert for personalet. Etterpå var vi med på legevisitt. Det var fire leger med rundt, pluss et par sykepleiere. Det er en sal hvor det er 12 senger. Der ligger som regel de som har født, eller de som har minst penger. Det er familien som tar seg av toalett-besøk, mat og pleie, og det er ingen skillevegger mellom sengene. Vi fikk ikke med oss alt som foregikk, men fikk noe oversatt. I noen andre mindre rom, var det 1-2 pasienter – det var de som hadde råd til litt bedre standard. I et rom var det en pasient med diare, så der ble vi anbefalt å ikke gå inn, heldigvis.
Vi går med legefrakker fra Haukeland sykehus. Sykepleierne her går med grønn sari og en slags legefrakk utenpå. Legene går med vanlig tøy og legefrakk utenpå.
Etter hvert gikk vi inn på de ansattes arbeidsrom. Det var lett å komme i snakk med de mannlige legene. Heldigvis fikk vi etter hvert kontakt med sykepleierne også; det er et av målene for oss, at vi viser de oppmerksomhet, og lærer av de, og ikke bare mennene. Sykepleierne og ”hjelpepleierne” virker veldig hyggelige og imøtekomne, så vi blir nok godt kjent etter hvert.
Vi fikk raskt mulighet til å være med på en ny fødsel; denne gangen med sug. Ettersom vi forstod, bruker de sug eller tang hvis ungen ikke har kommet etter 24 timer. En av legene sa også at de bare prøver 3 ganger, før de tar keisersnitt. Det så riktignok ut som at de prøvde flere ganger på denne kvinnen…til slutt kom ungen, med navlestrengen rundt hodet, og uten å skrike. De var raske i handlingene, og det virket noe dramatisk. De tok ungen i beina, og masserte ungen, før de sugde ut slim fra nese og munn (sistnevnte er vanlig prosedyre) og gav ungen oksygen gjennom en sonde ned i luftrøret (?). Det gikk bra med ungen, de la den i en kuvøse, den gamle – de har nemlig fått ny kuvøse ved hjelp av innsamling fra Haraldsplass; den nye kuvøsen har vi foreløpig ikke sett i bruk. Den gamle bruker de kun når ungen skal ha litt varme. Den nye bruker de ved mer ”sykere” unger, når de må ta mer målinger og ungen skal ha oksygen.
Etter lunsj fikk vi være med på operasjonssalen. Vi skulle egentlig være med på en hysterektomi (fjerne livmoren pga svulst). De hadde fått inn en lege fra et annet sykehus, fordi det er sjeldent de gjør denne operasjonen her. Operasjonen ble riktignok avlyst, pga at dama hadde fått menstruasjon i går, og det var fare for blødning.
Vi ble med på keisersnitt i stedet. Kvinnen var tydeligvis veldig redd. Hun fikk epiduralbedøvelse. Vi trengte kun å ta på oss rene sandaler, munnbind og hette til håret. Munnbindene var skitne, så mest sannsynlig var disse blitt brukt før. Vi var med og så når anestesisykepleieren dekte opp sterilt utstyr. Han var veldig proff. Alt tøyet som utstyret var pakket i, så skittent ut, men det var visst nok reint; her vasker de alt om igjen, i stedet for å kaste det. Ifølge de studentene som var her før oss, vasker de hanskene 20 ganger før de kaster dem…
Det var spennende å se på keisersnittet. Det virket som at de måtte presse hodet til ungen litt ut, men fikk babyen fort ut. Ungen var veldig blå! Den kom seg med litt oksygen, og kuvøse. Vi fikk også se når de steriliserte kvinnen ved å kutte over egglederne.
Kvinnen hadde fått to døtre før, og dette var den tredje. Det var antakeligvis en kjip overraskelse, det er nemlig ikke så stas med jentebabyer her; mennene blir sett på som mer verdifulle. Dessuten vil jo døtre ”forlate” familien når de gifter seg, mens mennene blir i familien.
Slitne i ryggen, og sultne som bare juling, gikk vi tilbake til huset vårt. Vi trodde vi hadde fått avklart med ”kokken” vår, at vi ville ha middag kl 17 i stedet for 20 som er vanlig her. Men det tok sin tid før hun kom, så vi spiste knekkebrød og kvikk-lunsj i stedet. Da hun kom, forsøkte vi å forklare at hun kunne lage mat nå, mens jeg og Marit gikk for å spille volleyball og badminton med mannfolkene utenfor. Vi spilte til ca 19.30, uten at Susanne eller kokken kom og henta oss…det viste seg at Susanne hadde sovna, så da vi kom tilbake, var maten kald…!! Mange utfordringer med kommunikasjon og tverrkulturelle oppfatninger. Kokken vår vil virkelig det beste for oss, men det kan bli litt slitsomt når alt vi sier eller registrerer, vris til at hun skal gjøre alt for oss. Det blir lett misforståelser. Hun står ofte bare og ser mens vi for eksempel spiser, skriver, leser og snakker…vi håper at hun kan komme seg ut av huset vårt innen 18-19 framover; høres kanskje slemt ut, men det er viktig med litt privatliv når det ellers er så mange inntrykk, mange folk å forholde oss til osv. Viktig å kunne prate på norsk uten å få dårlig samvittighet for at vi ikke inkluderer henne i alt.
Vi spilte som sagt badminton; de har lys på banen, så det går an å spille om kvelden. Jeg har aldri spillt på bane før, så det tok lang tid før jeg kom inn i systemet med hvem som skal stå hvor, og serve når…Marit var helt i ekstase over å få beveget seg litt, og sjarmerte alle mannfolkene med hennes utstråling og engasjement;)
Det er ikke noe spesielt varmt om kvelden her, og generelt er det ganske behagelig temperatur nå…
Tilstandsrapport 2.dag i Bramanbazar:
Marit: Kartene på anklene/leggene blir større og større, men hun har klart å unngå stikk i dag, ved god hjelp av Mygga! Fleksjon og ekstensjon (?) i under- og overekstremitetene har gjort Marit sin dag perfekt!
Susanne: Har hatt en veldig god dag, i motsetning til gårsdagen. Hun elsker babyene! Har med sitt gode non-verbale språk fått dama, som besvimte under den merkelige placenta- utdrivelsen igår, til å smile!
Kjersti: Har fortsatt følelsen av at bendelormer spiser maten hennes, fordi hun blir enda fortere sulten her enn i moderlandet…!
Skrevet av Kjersti
15. november
I dag hadde vi halv dag i praksis, det vil si til 13 fordi halve lørdagen og søndagen er helligdager her. Vi var med å gikk legerunden til alle pasientene. De fleste pasientene er kvinner som har født, hvis de har tatt keisersnitt kan de dra hjem 6 postoperative dag. Ellers er diaré og oppkast, feber av ukjent årsak vanlig hos pasienter.
I dag skulle vi egentlig være med på et haste keisersnitt, men hun hadde 7,9 i Hb og siden sykehuset ikke klarte å skaffe blod måtte hun fraktes til et annet sykehus. Ellers satt vi mye sammen med sykepleierne og snakket. De er absolutt ikke så dårlige i engelsk som vi trodde når vi kom. Vi så på medisin tillaging og på alle de forskjellige skjemaene de har. Vi fant ut at de har mange av de samme oppgavene som vi har i Norge og at vi utfører de samme målingene som de gjør.
Vi satt lenge og snakket med Mukta og hadde en god samtale om kulturforskjeller. Her er det tvangsekteskap som er normalen. Mannen har den totale kontrollen. Han bestemmer nå hun skal legge seg og når hun skal stå opp, han bestemmer hva hun kan og ikke kan gjøre. Mannen hjelper heller ikke til med barna, skifter aldri en bleie. Det kan derfor være kjempe tungt for kvinnene som kanskje har ansvaret for 10 unger. Vi jenter lurer da på hvor kjærligheten og omsorgen barna trenger kommer inn eller om kvinnene er for slite og mennene ikke bryr seg.
Senere på ettermiddagen gikk vi tur med Mukta, kona til Dr Andrew. Hun ville vise oss te plantasjen. Dette er små busker som står tett i tett. Vi lærte at de kun plukker de nye skuddene og at te planten må vokse i bakker slik at vannet renner unna, står de i vann dør de.
Kjersti hadde kjøpt noen filmer i Dhaka, så nå når det var lørdag så vi sjansen til å kose oss. Da tok vi oss det privilegiet å åpne en chips pose og en kvikklunsj. Vi krøp alle opp i sengen til Kjersti og satt PC foran oss. Dagens film var Istid på engelsk, dette var en skikkelig koselig kveldstund.
Skrevet av Susanne
16. november
Vi sov litt lenge siden det var søndag. Det gjorde godt. Vår kjær hushjelp, Runa kom før klokken ti. Hun lagde herlige potetkaker/pinnebrød. Disse er helt nydelige! J Vi spiste til fatet var tomt.
Hele søndagen var en avslapnings dag. Både før og etter lunsj satt vi å snakket og leste på badmintonbanen. Vi må lese litt til både oppgaven vi skal skrive mens vi er her nede, og så må vi lese på pensum til den store eksamen vi skal ha etter jul. Så det er nok å henge fingrene i.
Klokken fem på ettermiddagen var det Gudstjeneste. Vi tok på oss fint tøy og gikk opp i kirkerommet. De har ikke egen kirke enda, men de holder på å bygge en. Kirkerommet var fint. Det var et teppe i midtgangen og på hver side av det var det benker. På venstre side skulle mennene sitte og på høyreside skulle damene sitte. Vi satte oss på midten, med damene. Fremme ved secenen stod der en tavle der de hadde skrevet med svart, rød og grønn tusj; ” velkommen til BCHP, den 16. november 2008.
Anestesimannen som vi kaller han (har ikke klart å få tak i navnet hans enda) ledet gudstjenesten. De sang noen sanger, med et lite ”håndpumpeorgel” som instrument. Litt ut gudstjenesten ble vi ønsket velkommen og de ønsket at vi sette oss lengre frem. Det var tre stoler som stod rett under scenen, der skulle vi sitte. Deretter kom det frem et lite barnekor som sang. Det var så fint å se de ca 7-8 barna stå der å synge. Da de var ferdige å synge, kom tre av jentene bort og gav oss hver sin blomsterbukett.
Vi ble spurt på forhånd om vi kunne tenke oss å holde et lite vitnesbyrd og fortelle om vår tro. Kjersti var første mann ut. Hun fortalte så flott om sin barnetro, familie som var kristen og at hun som ungdom selv bestemte om hun ville være kristen eller ikke. Hun fortalte og hva det vil si for henne og være kristen og kort om hvorfor noen i Norge ikke er det. Hun var så fink; snakket høyt og tydelig og gjorde det enkelt for tolken å oversette.
Talen varte ganske lenge minst, 45 min. Det virket mye lengre. Spesielt siden det ikke var noen som oversatte. I tillegg var myggen utrolig innpåsliten myggen og holdt på å terge vette av meg.
Etter middag spilte vi badminton et par timer. Denne gangen var også Susanne med. På de to korte timene hadde jentene utviklet seg. Så jeg har troen på at i det vi forlater Bramanbazar (om ca tre uker) er disse to jentene en reser i badminton.
Hushjelpa/kokken/vaskehjelpa vår har antakelig skjønt når vi skal ha måltid nå, og hva vi foretrekker mest, så vi får kvelden ”fri”.
Tilstandsrapport 16.november
Kjersti: I badminton sliter hun med serven, noe hun absolutt ikke gjorde i Kirken. Hun var super der hun stod å snakket om sin tro.
Susanne: Tror jeg har blitt mer vant med vår hushjelp. Selv om hun fortsatt kan stirre litt på oss og er her litt vel mye til tider. Det er fint å se hvordan hele Susanne lyser som sol på blå himmel når hun ser en baby. Hun bare må bort å se og ta litt på dem. Hun og hadde en flott utvikling på badminton i kveld.
Marit: Myggstikkene er det ikke blitt færre av, men ikke hatt noen store allergiske reaksjon. Hun tar vell mye av på badminton banen og må skjerpe seg. Når en blir engasjert og ikke vil tape, mister nok hun litt hemninger. Men heldigvis er de andre jentene med, og sier i fra når hun må roe seg ned.
Skrevet av Marit
17. November
I dag var andaktsstunden ute, pga at de ville markere innvielsen av tomta hvor et nytt kirkebygg skal reises. Det ble dessuten markert med at en av de mest autoritære på sykehusområdet, hakket i jorda, mens noen tok bilde…
På legevisitten var det bl.a en nokså nyfødt baby som hadde lungebetennlse. Stakkar, den lå og hostet og harket! De gav ungen antibiotika i sirup-form, og oksygen.
I dag har jeg ellers vært med å lage til medisiner. Vi har også hjulpet med å brette kompresser, som skal steriliseres etterpå. Så var vi med på nok et keisersnitt. Denne gangen var ikke mora redd, vi spurte hun på forhånd, og hun sa hun var muslim og pekte oppover og sa et eller annet om Allah…Operasjonen var vellykket, og ungen var frisk, men litt blå;) De bruker sug ned i luftrøret/lungene for å få ut slim, men vi synes det virker som at de gjør det litt for mye (vi har jo ikke nok kunnskap om det, men likevel…) – det virker veldig ubehagelig for ungen!
Vi så også en gutt som hadde fått lagt på gips (på gamlemåten). Han hadde ingen familie der, så han lå der på en benk med kun ukjente sykepleiere rundt… En annen liten gutt hjalp jeg med å holde, for han skulle få veneflon. Han skrek selvfølgelig, men jeg prøvde så godt jeg kunne å roe han, og han fikk et drops etterpå; da virket han mer fornøyd!
Ei anna jente på åtte år fulgte med oss i dag, fordi faren hennes måtte hjem og hun ikke hadde noen andre å være med. Lillesøstera hadde nemlig dødd for to dager siden pga diaré. Denne jenten var innlagt pga det samme. Moren hadde dessuten også det. Jenten var visst nesten frisk nå, så vi får håpe vi ikke er smittet! (Bilde av henne i orange genser sammen med Ripa, sykepleier.)
Vi fikk også høre at ei ny 17 år gammel jente var kommet, fordi ho hadde besvimt hjemme. Hun hadde blitt slått av faren fordi han trodde at hun hadde snakket med en kjæreste på telefonen. Det var riktignok bare en klassekamerat. Jenta hadde visstnok også sagt at hun var redd faren skulle drepe henne.
Var med og spilte litt volleyball med guttene før middag. Etter middag kom en av sykepleierne til oss og inviterte oss med hjem. Vi hadde nemlig snakket om det før i dag. Det var koselig. Hun heter Ripa. Ei anna sykepleier, Yasmin, var også der. De og 4-5 andre damer bor i et slags leilighetskompleks hvor de har hver sine rom, kjøkken og bad. Vi fikk servert nudler med noe eggerøre - greier, og te. Vi snakket mye, fortsatt om ulike forskjeller mellom Bangladesh og Norge, og hun viste oss noen bilder.
Tilstandsrapport 17.november:
Marit: I skrivende stund spiller Marit badminton så svetten bokstavelig talt siler.
Forresten må det nevnes at Marit har noen trekk av schizofreni; kan plutselig få assosiasjoner og lange tankerekker, sånn at ho plutselig begynner å le; dessuten er hun tidvis ambivalent.
Susanne: Susanne har endelig fått holdt en knugende fersk baby, og bar den direkte fra operasjonsstuen inn til resten av familien, bestående av minst 18 personer! Noen av sykepleierne har sett bilde av Maja, og synes hun er veldig skjønn!
Kjersti: Jeg har av en eller annen merkelig grunn sprengt et blodkar i øyet, bare så dere vet det liksom…dessuten lo Marit seg i hjel fordi jeg visstnok hadde fått skjev nese etter å ha hatt munnbindet noe vel stramt over nesen under keisersnittet i dag!
Skrevet av Kjersti
Dagen startet for oss kl 05.30. Da stod vi opp for å spise de ”smuglede” pannekakene, pakket og gjorde oss klar for togreisen til Bramanbazar. Merkelig nok ble sekkene våre stappfulle selv om vi ikke har kjøpt så mye (mesteparten av det vi har kjøpt satte vi igjen på gjestehuset). Vi skulle heldigvis få følge på toget. Dette var av den søte, lave gutten Augustin.
Turen ned til togstasjonen trodde vi skulle bli vår siste. Det gikk godt over hundre og stygge forbikjøringer. Her er kan en kjøre forbi på både venstre og høyre. I ca tre kilometer kjørte vi på en vei som ikke hadde midtrabatt. Dette resulterte at møtende trafikk kom i ca to felts kjørebane foran oss, vi hadde et kjørefelt. Tror du de senket fare for det? Neida, ikke en halv kilometer en gang. Jeg fant ut at jeg ikke ville se ”døden i øynene” så jeg kikket ut vinduet istedenfor.
Utrolig men sant kom vi oss levende til togstasjonen. Men om vi rakk toget var en annen sak.
I ca en time ble vi beglodd av de vakre banglafolkene. Den av disse menneskene som stilte seg en meter fra oss var en liten gutt med broren sin på armen. I 30 grader var denne lille gutten ikke for lite kledd vil jeg si. Han hadde strømpebukse, genser, strikket dress med matchende lue med hals. Det som var strikket var knall oransje og lyste opp hele barnet. Litt av et syn. Litt senere stod vi tre i en halvsirkel, plutselig dukket det opp en dame rett foran oss. Hun stod der en og en halv meter fra oss og bare glodde. Slik ble hun stående i ca 4 minutter. Hvis jeg hadde stilt meg slik foran tre utenlandske i Norge, hadde jeg nok fort blitt slått ned eller fått navnet rasist.
Da toget vårt endelig kom ble det litt stress. Vi måtte ”karre” oss gjennom folkemengden med stirrende mennesker. Augustin og sjåføren tok sekkene våre. Først prøvde de å bære sekkene på ryggen, det klarte de ikke. Deretter prøvde han å bære sekkene i hendene. Augustin som er veldig tynn og ikke mer en 155 cm høy, slet veldig med å få med seg min blytunge sekk. Tilslutt måtte jeg bare ta sekken min selv. Sjåføren vår fikk totalt latterkrampe. Han måtte sette fra seg sin sekk, bøye seg over sekken og le ferdig før han klarte å løfte disse sekkene ombord toget. Et utrolig komisk øyeblikk. Tviler på at ha følte seg særlig maskulin etter dette.
Alle setene på toget var fulle. Bagasjen stuet vi på hyller, noe på gulvet og noe delvis ut i midtgangen. Setene var grå og slitte. Susanne fikk et sete der stolryggen bare kunne være i liggende stilling. Vinduene var veldig skitne, men gikk heldigvis å se ut. Ut fra vinduet så vi store rismarker. I tillegg såg vi hardt arbeidende mennesker som hogget trær, pløyde marker og fiskere som slet opp tunge garn. Kunne ikke tenke meg å spise fisken i brune og grønne vatner. Men det gjør de tydeligvis her. Togreisen var en fin måte å få innblikk i hvordan hverdagen i utkanten av byene er her i Bangladesh. Augustin fortalte og forklarte oss enkle ting.
Det må også nevnes mitt lille toalett besøk om bord i toget. Veien mot toalettet var sjanglete nok, men da kunne jeg i det miste støtte meg til setene. Det å stå på huk, med albuen støttet til en vegg full av gamle urinflekker, der en spenner alle musklene i kroppen for å ikke miste balansen samtidig som en skal slappe av i en hvis liten ringmuskel for å kunne late vannet, er ingen lett sak. For å si det slik, klarte jeg omsider å ”markere mitt territorium” på en liten del av toglinjen.
Da vi kom fram til togstasjonen måtte vi vente en liten stund før bilen fra sykehuset kom. Mens vi stod å ventet kom det selvsagt mange mennesker bort til oss bare for å glo. Vi snakket med Augustin, da kommenterte Kjersti (på engelsk) at det er så merkelig at mennesker bare kan stille seg opp og stirre på oss. Da kom det plutselig et svar ut fra det blå, på engelsk. Mannen forklarte at det er så få hvite her, så derfor stirre disse menneskene slik på oss. Sært at når en står i en mengde tror ingen forstår deg, så forstår noen deg likevel.
I det vi begynte omvisningen på sykehuset fikk vi tilbud om å være med på en fødsel som var i sluttfasen. Spesielt jeg, Susanne, har gledet meg til å se en fødsel. Vi hoppet opp og fulgte etter Dr Andrew inn på fødestuen. Der lå den unge kvinnen på en benk med spredte ben. Etter et par minutter kunne vi se hodet og ikke lenge etter kom resten av jenten ut. Hun var så nydelig, svart hår, til og med i pannen. Dette var en kjempe fin opplevelse. De brukte altfor mye sug i barnets munn, svelg og mage. Man kunne se barnet gispe etter luft, det var ikke godt å se på. Det var deretter rart å se barnet bli renset på hele kroppen med utvannet parafin, helt sykt. Vi ble også fortalt at den 6 dagen blir barna barbert fordi de er ”skitten”. Barnet ble pakket inn og overlevert til pårørende uten at moren fikk se barnet sitt. SÅ tar sykepleieren som tok i mot barnet hele armen, helt inn til albuen inn i livmoren og river ut morkaken. Jeg ser automatisk på moren som ligger der, øynene ruller bak i hodet og de ser ut som om hun besvimer et øyeblikk. Sykepleieren trekker hånden ganske raskt ut igjen. Det renner blod ut av hun, ca 3 dl. Jeg trodde jeg skulle gå i bakken. Jeg ble kvalm, varm og vanvittig svimmel i hodet. Jeg tok vesken til Marit og gikk utenfor. Jeg styrtet nesten hele flasken med vann som jeg tok fra vesken. Jeg måtte bare puste godt med magen og ro meg ned, men inn igjen ville jeg ikke. Dette er det verste overgrepet jeg noensinne har vært vitne til, det går ikke an å prøve å beskrive det. Til og med nå når jeg skriver om det kjenner jeg at det knyter seg i magen. Marit og Kjersti ville at jeg skulle komme inn og sette meg på en stol fordi jeg var så bleik og de var redd for at jeg skulle besvime. Men jeg klarte ikke å gå inn igjen. Sykepleierne lo når de gikk forbi meg og synes sikkert at jeg var den pysen. Det verste med det hele føler jeg var at det ikke er noen faglig begrunnelse for det hun gjorde. Hun kunne ventet i 20 min og den ville kommet ut av seg selv. Men hun hadde det travelt og gadd ikke vente. Og jeg må bare ta med at mens sykepleieren holdt på så smilte og snakket hun med Kjersti og Marit og lurte på hvor vi kom ifra. Og hadde egentlig ingen øyne for pasienten. Etter dette bestemte vi oss for at dette måtte vi snakke med de om og spørre om dette var normalen, for da skulle i hvert fall ikke være med på flere fødsler. Men vi fikk beskjed om at det ikke var normalt og at de pleide og vente. Hva som er sant og usant gjenstår å finne ut.
Avsnittet er skrevet av Susanne.
Tilstandsrapport første dagen i Bramanbazar:
(Vi opplyser om at følgende rapporter under denne overskriften bygger delvis på en sann historie).
Kjersti: Påstår at hun har bendelorm som gjør at hun konstant føler sult, i tillegg tror vi at den delvis spiser opp enkelte hjerneceller.
Susanne er noe traumatisert og takler dette med å vaske bena. De lukter nå en blanding av tåfis og asan.
Marit har 20 myggstikk og har for hobby å tegne rundt disse. Ser dermed ut som en vandrende Bangladesh-kart.
Skrevet av Marit
Se hva som skjer!!!
14. november; 2.dag i Bramanbazar
Dagen begynte med andaktsstund kl 8.30 for de kristne arbeiderne; Lesing fra Bibelen, lesing fra andaktsbok og bønn. Vi ble også presentert for personalet. Etterpå var vi med på legevisitt. Det var fire leger med rundt, pluss et par sykepleiere. Det er en sal hvor det er 12 senger. Der ligger som regel de som har født, eller de som har minst penger. Det er familien som tar seg av toalett-besøk, mat og pleie, og det er ingen skillevegger mellom sengene. Vi fikk ikke med oss alt som foregikk, men fikk noe oversatt. I noen andre mindre rom, var det 1-2 pasienter – det var de som hadde råd til litt bedre standard. I et rom var det en pasient med diare, så der ble vi anbefalt å ikke gå inn, heldigvis.
Vi går med legefrakker fra Haukeland sykehus. Sykepleierne her går med grønn sari og en slags legefrakk utenpå. Legene går med vanlig tøy og legefrakk utenpå.
Etter hvert gikk vi inn på de ansattes arbeidsrom. Det var lett å komme i snakk med de mannlige legene. Heldigvis fikk vi etter hvert kontakt med sykepleierne også; det er et av målene for oss, at vi viser de oppmerksomhet, og lærer av de, og ikke bare mennene. Sykepleierne og ”hjelpepleierne” virker veldig hyggelige og imøtekomne, så vi blir nok godt kjent etter hvert.
Vi fikk raskt mulighet til å være med på en ny fødsel; denne gangen med sug. Ettersom vi forstod, bruker de sug eller tang hvis ungen ikke har kommet etter 24 timer. En av legene sa også at de bare prøver 3 ganger, før de tar keisersnitt. Det så riktignok ut som at de prøvde flere ganger på denne kvinnen…til slutt kom ungen, med navlestrengen rundt hodet, og uten å skrike. De var raske i handlingene, og det virket noe dramatisk. De tok ungen i beina, og masserte ungen, før de sugde ut slim fra nese og munn (sistnevnte er vanlig prosedyre) og gav ungen oksygen gjennom en sonde ned i luftrøret (?). Det gikk bra med ungen, de la den i en kuvøse, den gamle – de har nemlig fått ny kuvøse ved hjelp av innsamling fra Haraldsplass; den nye kuvøsen har vi foreløpig ikke sett i bruk. Den gamle bruker de kun når ungen skal ha litt varme. Den nye bruker de ved mer ”sykere” unger, når de må ta mer målinger og ungen skal ha oksygen.
Etter lunsj fikk vi være med på operasjonssalen. Vi skulle egentlig være med på en hysterektomi (fjerne livmoren pga svulst). De hadde fått inn en lege fra et annet sykehus, fordi det er sjeldent de gjør denne operasjonen her. Operasjonen ble riktignok avlyst, pga at dama hadde fått menstruasjon i går, og det var fare for blødning.
Vi ble med på keisersnitt i stedet. Kvinnen var tydeligvis veldig redd. Hun fikk epiduralbedøvelse. Vi trengte kun å ta på oss rene sandaler, munnbind og hette til håret. Munnbindene var skitne, så mest sannsynlig var disse blitt brukt før. Vi var med og så når anestesisykepleieren dekte opp sterilt utstyr. Han var veldig proff. Alt tøyet som utstyret var pakket i, så skittent ut, men det var visst nok reint; her vasker de alt om igjen, i stedet for å kaste det. Ifølge de studentene som var her før oss, vasker de hanskene 20 ganger før de kaster dem…
Det var spennende å se på keisersnittet. Det virket som at de måtte presse hodet til ungen litt ut, men fikk babyen fort ut. Ungen var veldig blå! Den kom seg med litt oksygen, og kuvøse. Vi fikk også se når de steriliserte kvinnen ved å kutte over egglederne.
Kvinnen hadde fått to døtre før, og dette var den tredje. Det var antakeligvis en kjip overraskelse, det er nemlig ikke så stas med jentebabyer her; mennene blir sett på som mer verdifulle. Dessuten vil jo døtre ”forlate” familien når de gifter seg, mens mennene blir i familien.
Slitne i ryggen, og sultne som bare juling, gikk vi tilbake til huset vårt. Vi trodde vi hadde fått avklart med ”kokken” vår, at vi ville ha middag kl 17 i stedet for 20 som er vanlig her. Men det tok sin tid før hun kom, så vi spiste knekkebrød og kvikk-lunsj i stedet. Da hun kom, forsøkte vi å forklare at hun kunne lage mat nå, mens jeg og Marit gikk for å spille volleyball og badminton med mannfolkene utenfor. Vi spilte til ca 19.30, uten at Susanne eller kokken kom og henta oss…det viste seg at Susanne hadde sovna, så da vi kom tilbake, var maten kald…!! Mange utfordringer med kommunikasjon og tverrkulturelle oppfatninger. Kokken vår vil virkelig det beste for oss, men det kan bli litt slitsomt når alt vi sier eller registrerer, vris til at hun skal gjøre alt for oss. Det blir lett misforståelser. Hun står ofte bare og ser mens vi for eksempel spiser, skriver, leser og snakker…vi håper at hun kan komme seg ut av huset vårt innen 18-19 framover; høres kanskje slemt ut, men det er viktig med litt privatliv når det ellers er så mange inntrykk, mange folk å forholde oss til osv. Viktig å kunne prate på norsk uten å få dårlig samvittighet for at vi ikke inkluderer henne i alt.
Vi spilte som sagt badminton; de har lys på banen, så det går an å spille om kvelden. Jeg har aldri spillt på bane før, så det tok lang tid før jeg kom inn i systemet med hvem som skal stå hvor, og serve når…Marit var helt i ekstase over å få beveget seg litt, og sjarmerte alle mannfolkene med hennes utstråling og engasjement;)
Det er ikke noe spesielt varmt om kvelden her, og generelt er det ganske behagelig temperatur nå…
Tilstandsrapport 2.dag i Bramanbazar:
Marit: Kartene på anklene/leggene blir større og større, men hun har klart å unngå stikk i dag, ved god hjelp av Mygga! Fleksjon og ekstensjon (?) i under- og overekstremitetene har gjort Marit sin dag perfekt!
Susanne: Har hatt en veldig god dag, i motsetning til gårsdagen. Hun elsker babyene! Har med sitt gode non-verbale språk fått dama, som besvimte under den merkelige placenta- utdrivelsen igår, til å smile!
Kjersti: Har fortsatt følelsen av at bendelormer spiser maten hennes, fordi hun blir enda fortere sulten her enn i moderlandet…!
Skrevet av Kjersti
15. november
I dag hadde vi halv dag i praksis, det vil si til 13 fordi halve lørdagen og søndagen er helligdager her. Vi var med å gikk legerunden til alle pasientene. De fleste pasientene er kvinner som har født, hvis de har tatt keisersnitt kan de dra hjem 6 postoperative dag. Ellers er diaré og oppkast, feber av ukjent årsak vanlig hos pasienter.
I dag skulle vi egentlig være med på et haste keisersnitt, men hun hadde 7,9 i Hb og siden sykehuset ikke klarte å skaffe blod måtte hun fraktes til et annet sykehus. Ellers satt vi mye sammen med sykepleierne og snakket. De er absolutt ikke så dårlige i engelsk som vi trodde når vi kom. Vi så på medisin tillaging og på alle de forskjellige skjemaene de har. Vi fant ut at de har mange av de samme oppgavene som vi har i Norge og at vi utfører de samme målingene som de gjør.
Vi satt lenge og snakket med Mukta og hadde en god samtale om kulturforskjeller. Her er det tvangsekteskap som er normalen. Mannen har den totale kontrollen. Han bestemmer nå hun skal legge seg og når hun skal stå opp, han bestemmer hva hun kan og ikke kan gjøre. Mannen hjelper heller ikke til med barna, skifter aldri en bleie. Det kan derfor være kjempe tungt for kvinnene som kanskje har ansvaret for 10 unger. Vi jenter lurer da på hvor kjærligheten og omsorgen barna trenger kommer inn eller om kvinnene er for slite og mennene ikke bryr seg.
Senere på ettermiddagen gikk vi tur med Mukta, kona til Dr Andrew. Hun ville vise oss te plantasjen. Dette er små busker som står tett i tett. Vi lærte at de kun plukker de nye skuddene og at te planten må vokse i bakker slik at vannet renner unna, står de i vann dør de.
Kjersti hadde kjøpt noen filmer i Dhaka, så nå når det var lørdag så vi sjansen til å kose oss. Da tok vi oss det privilegiet å åpne en chips pose og en kvikklunsj. Vi krøp alle opp i sengen til Kjersti og satt PC foran oss. Dagens film var Istid på engelsk, dette var en skikkelig koselig kveldstund.
Skrevet av Susanne
16. november
Vi sov litt lenge siden det var søndag. Det gjorde godt. Vår kjær hushjelp, Runa kom før klokken ti. Hun lagde herlige potetkaker/pinnebrød. Disse er helt nydelige! J Vi spiste til fatet var tomt.
Hele søndagen var en avslapnings dag. Både før og etter lunsj satt vi å snakket og leste på badmintonbanen. Vi må lese litt til både oppgaven vi skal skrive mens vi er her nede, og så må vi lese på pensum til den store eksamen vi skal ha etter jul. Så det er nok å henge fingrene i.
Klokken fem på ettermiddagen var det Gudstjeneste. Vi tok på oss fint tøy og gikk opp i kirkerommet. De har ikke egen kirke enda, men de holder på å bygge en. Kirkerommet var fint. Det var et teppe i midtgangen og på hver side av det var det benker. På venstre side skulle mennene sitte og på høyreside skulle damene sitte. Vi satte oss på midten, med damene. Fremme ved secenen stod der en tavle der de hadde skrevet med svart, rød og grønn tusj; ” velkommen til BCHP, den 16. november 2008.
Anestesimannen som vi kaller han (har ikke klart å få tak i navnet hans enda) ledet gudstjenesten. De sang noen sanger, med et lite ”håndpumpeorgel” som instrument. Litt ut gudstjenesten ble vi ønsket velkommen og de ønsket at vi sette oss lengre frem. Det var tre stoler som stod rett under scenen, der skulle vi sitte. Deretter kom det frem et lite barnekor som sang. Det var så fint å se de ca 7-8 barna stå der å synge. Da de var ferdige å synge, kom tre av jentene bort og gav oss hver sin blomsterbukett.
Vi ble spurt på forhånd om vi kunne tenke oss å holde et lite vitnesbyrd og fortelle om vår tro. Kjersti var første mann ut. Hun fortalte så flott om sin barnetro, familie som var kristen og at hun som ungdom selv bestemte om hun ville være kristen eller ikke. Hun fortalte og hva det vil si for henne og være kristen og kort om hvorfor noen i Norge ikke er det. Hun var så fink; snakket høyt og tydelig og gjorde det enkelt for tolken å oversette.
Talen varte ganske lenge minst, 45 min. Det virket mye lengre. Spesielt siden det ikke var noen som oversatte. I tillegg var myggen utrolig innpåsliten myggen og holdt på å terge vette av meg.
Etter middag spilte vi badminton et par timer. Denne gangen var også Susanne med. På de to korte timene hadde jentene utviklet seg. Så jeg har troen på at i det vi forlater Bramanbazar (om ca tre uker) er disse to jentene en reser i badminton.
Hushjelpa/kokken/vaskehjelpa vår har antakelig skjønt når vi skal ha måltid nå, og hva vi foretrekker mest, så vi får kvelden ”fri”.
Tilstandsrapport 16.november
Kjersti: I badminton sliter hun med serven, noe hun absolutt ikke gjorde i Kirken. Hun var super der hun stod å snakket om sin tro.
Susanne: Tror jeg har blitt mer vant med vår hushjelp. Selv om hun fortsatt kan stirre litt på oss og er her litt vel mye til tider. Det er fint å se hvordan hele Susanne lyser som sol på blå himmel når hun ser en baby. Hun bare må bort å se og ta litt på dem. Hun og hadde en flott utvikling på badminton i kveld.
Marit: Myggstikkene er det ikke blitt færre av, men ikke hatt noen store allergiske reaksjon. Hun tar vell mye av på badminton banen og må skjerpe seg. Når en blir engasjert og ikke vil tape, mister nok hun litt hemninger. Men heldigvis er de andre jentene med, og sier i fra når hun må roe seg ned.
Skrevet av Marit
17. November
I dag var andaktsstunden ute, pga at de ville markere innvielsen av tomta hvor et nytt kirkebygg skal reises. Det ble dessuten markert med at en av de mest autoritære på sykehusområdet, hakket i jorda, mens noen tok bilde…
På legevisitten var det bl.a en nokså nyfødt baby som hadde lungebetennlse. Stakkar, den lå og hostet og harket! De gav ungen antibiotika i sirup-form, og oksygen.
I dag har jeg ellers vært med å lage til medisiner. Vi har også hjulpet med å brette kompresser, som skal steriliseres etterpå. Så var vi med på nok et keisersnitt. Denne gangen var ikke mora redd, vi spurte hun på forhånd, og hun sa hun var muslim og pekte oppover og sa et eller annet om Allah…Operasjonen var vellykket, og ungen var frisk, men litt blå;) De bruker sug ned i luftrøret/lungene for å få ut slim, men vi synes det virker som at de gjør det litt for mye (vi har jo ikke nok kunnskap om det, men likevel…) – det virker veldig ubehagelig for ungen!
Vi så også en gutt som hadde fått lagt på gips (på gamlemåten). Han hadde ingen familie der, så han lå der på en benk med kun ukjente sykepleiere rundt… En annen liten gutt hjalp jeg med å holde, for han skulle få veneflon. Han skrek selvfølgelig, men jeg prøvde så godt jeg kunne å roe han, og han fikk et drops etterpå; da virket han mer fornøyd!
Ei anna jente på åtte år fulgte med oss i dag, fordi faren hennes måtte hjem og hun ikke hadde noen andre å være med. Lillesøstera hadde nemlig dødd for to dager siden pga diaré. Denne jenten var innlagt pga det samme. Moren hadde dessuten også det. Jenten var visst nesten frisk nå, så vi får håpe vi ikke er smittet! (Bilde av henne i orange genser sammen med Ripa, sykepleier.)
Vi fikk også høre at ei ny 17 år gammel jente var kommet, fordi ho hadde besvimt hjemme. Hun hadde blitt slått av faren fordi han trodde at hun hadde snakket med en kjæreste på telefonen. Det var riktignok bare en klassekamerat. Jenta hadde visstnok også sagt at hun var redd faren skulle drepe henne.
Var med og spilte litt volleyball med guttene før middag. Etter middag kom en av sykepleierne til oss og inviterte oss med hjem. Vi hadde nemlig snakket om det før i dag. Det var koselig. Hun heter Ripa. Ei anna sykepleier, Yasmin, var også der. De og 4-5 andre damer bor i et slags leilighetskompleks hvor de har hver sine rom, kjøkken og bad. Vi fikk servert nudler med noe eggerøre - greier, og te. Vi snakket mye, fortsatt om ulike forskjeller mellom Bangladesh og Norge, og hun viste oss noen bilder.
Tilstandsrapport 17.november:
Marit: I skrivende stund spiller Marit badminton så svetten bokstavelig talt siler.
Forresten må det nevnes at Marit har noen trekk av schizofreni; kan plutselig få assosiasjoner og lange tankerekker, sånn at ho plutselig begynner å le; dessuten er hun tidvis ambivalent.
Susanne: Susanne har endelig fått holdt en knugende fersk baby, og bar den direkte fra operasjonsstuen inn til resten av familien, bestående av minst 18 personer! Noen av sykepleierne har sett bilde av Maja, og synes hun er veldig skjønn!
Kjersti: Jeg har av en eller annen merkelig grunn sprengt et blodkar i øyet, bare så dere vet det liksom…dessuten lo Marit seg i hjel fordi jeg visstnok hadde fått skjev nese etter å ha hatt munnbindet noe vel stramt over nesen under keisersnittet i dag!
Skrevet av Kjersti
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar