Vaaknet brått av et høyt smell. Vi kikket ut av vinduet og fikk se blodbadet i gatene. Pyttene var ikke lengre brune av skit men røde av blod. Slaktene låg på rekke og rad ned gjennom gatene. Vi hadde tenkt oss på den nordiske klubben i dag, så etter frokost stålsatte vi oss og gikk ut. Gatene var stille til å være Dhaka. Blod stanken bet i nesen, menn med store kniver og blodige klær var ikke noe uvanlig syn denne morgenen. Vi holdt pusten i det vi gikk forbi disse mennene. Merkelig å gå ute når det var så lite folk. De få mennene som var ute flokket seg rundt slaktofrene. Skinnet ble skåret av, innvoller fjernet og lemmene ble delt… Har aldri sett denne type slakting midt på den skitne gaten. Snakke om uhygienisk.
Tipper du er noe forvirret nå? Hva i alle dager snakker jeg om? Her nede i Dhaka er det ID. Dette er muslimenes store fest dag. De aller fleste kjøper dyr (ku eller geit). Disse slakter de på åpen gate denne morgenen. Så deler de kjøttet med venner og slekt. Siden muslimene er opptatt av å gi til de fattige får ofte de fattige også en del av slaktet (selvsagt en mindre god del). Det var en spesiell tur denne morgenen. Å se de slakte slik på åpen gate. Tror ikke næringsmiddeltilsyne hjemme hadde sett pris på dette…
Vi nøt livet på bassengkanten, kjøpte oss bakt potet, fruktsalat og pommesfrittes. Ble noe overskyet etter hvert. Da vi skulle spise middag i halv fire tiden, holdt vi alle tre på å bli gal. Mellom 10 og 20 fluer svirret rundt mate vår og vi mistet nesten matlysten. En flue druknet i min nypresset appelsin juice. Det var vemmelig. Vi spiste så fort vi kunne og desserten (tre iskuler som vi delte) spiste vi inne.
Etter en liten høneblund fra min side, tok vi fatt på oppgaven og fikk skrevet siste rest på den. Det er herlig å tenke at vi ikke trenger å stesse med den når vi kommer hjem til Norge igjen. Såg også film og slappet av på kvelden.
Tilstandsrapport
Susanne: er veldig abivalent for tiden. I det ene øyeblikket kan hun ikke vente med å komme seg hjem, og lengselen synes godt på henne. Den både river å sliter i den tapre jenten. I neste øyeblikk, ved bassengkanten er Norge glemt og utsagn som ”jeg kunne vært her for alltid” høres jevnt og trutt.
Kjersti: vår flittige skrivejente har noe problemer med søvnen om natten. Om det er de harde sengene er uvist. Men det hjelper ikke stort når hun midt på natten blir vekket av uforstålige smser, som vil ”skratt” ler av når morgenen kommer.
Marit: Ser fram til myggfrie ben i Norge. Men kommer til å savne mange gode mennesker her. Snakker ogsaa svensk med ei svensk jente paa nordiske klubben...
onsdag 10. desember 2008
JULEHANDEL I DHAKA
Skrevet av Kjersti
I dag traff vi Kristina (norsk misjonær) utenfor gjestehuset i ni-tida. Dette ble en ren og skjær shopping - dag! Foerste gang vi fikk proeve rickshaw ogsaa, utrolig nok! Vi har kjøpt typisk kjole- og sjal-stoff, og gaver til våre kjære venner og familie – hemmelig! Det har vært nok av ubehagelige følelser i forbindelse med tiggere i dag også. Det er av og til vanskelig å vite hva man skal gjøre. Føler oss liksom så dumme når vi ikke gir…
Det er så mange som er forkrøplet og ikke kan gå, og sikkert ikke jobbe, og de får ikke akkurat penger fra NAV som det vi gjør…Så går i forbi dem med tunge poser etter en lang dag med shopping hvor vi i deres perspektiv har svidd av 2-3 månedslønner. Skal vi gi dem noe? Hva med de andre som ser at vi gir og kanskje også vil ha? Vi har jo lært at vi helst ikke skal gi tiggere fordi vi da støtter opp om det, og gjør dem enda mer avhengig av det. Men det er vanskelig når det kommer 4-5 smilende, dog noe frekke, barn og går ved siden av oss, og sier de er sultne. Den ene gutten, sikkert 2 år, hang seg nesten rundt armen min. Tenk for en verden for barn å vokse opp i – en storby med mange millioner av mennesker, masse skummel trafikk, og dårlige levekår. Det var delte meninger om vi skulle gi, men etter hvert endte det med at vi gav dem liten kjeks-pakke hver (2 kjeks i hver). Vi vinket dem farvel, de smilte, sa ”bye, bye”, og forlot oss. Er det bedre å gi dem penger eller mat, for å liksom ”få dem vekk fra oss”? Vanskelig…
Var på koselig besøk hos Kristina og Albert i kveld. (Mannen Erik er i Thailand for en kne -operasjon). Vi skulle ta rickshaw, og forsøkte først å sette oss alle tre i en, selv om det egentlig ser ut som at det kun er plass til to. Det var noe vanskelig, så vi fikk heller tak i en til. Vi avtalte å betale dem 5 kr hver, dette er en grei pris. Vi sa vi skulle til Road 18, men sjåføren skjønte tydeligvis ikke helt hvor det var. Vi hadde et elendig kart, det var mørkt, og han har antakeligvis ikke lest kart før. Så da noen menn i nærheten blandet seg inn og forsøkte å forklare vegen, tok han imot forklaringen. Vi ante fred og ingen fare, helt til han tok motsatt veg av det vi trodde…De kjørte plutselig en veldig omveg, og jeg forsøkte å tenke positivt - at det kanskje var lettere å kjøre der, fordi dem da kanskje slapp å krysse en stor veg…Susanne ble mer og mer nervøs, Marit og rickshawssjåføren var mye lenger framme, så det var umulig å snakke med de. Etter en stund snudde de retning, så vi fikk nytt mot igjen. Men det varte ikke lenge, før det så ut til at turen kunne ende opp i en liten smal gate uten folk…Susanne forsøkte å snakke myndig med sjåføren, og rope til Marit, og etter hvert fikk vi stoppet begge syklene, og forklart at vi måtte snu. Vi forsøkte å ringe Kristina, men kom ikke gjennom. Etter litt ringte hun oss, og i det samme kjente vi oss igjen, og kunne forklare sjåførene hvilken veg. Vi kom oss fram, og hadde kun en tier (kr) som de måtte dele…dette var tydeligvis vanskelig for dem. Dessuten ville de ha mer penger, og vi prøvde å forkare ved hjelp av vaktene til Kristina at det var sjåførene som hadde tatt en veldig omveg, men det endte med at vi bare betalte de 5 kr ekstra, og så gikk vi.
Hos Kristina og Albert fikk vi lasagne og pepperkaker! Fantastisk. De har en utrolig kul leilighet! Det var pyntet til jul, og Maria Arredondo sine julesanger spiltes i bakgrunnen. Etter en koselig kveld, var det på tide å vende nesen ”hjemover” igjen. Vi fikk Kristina med oss til å få tak i en rickshaw, det er nemlig ikke så lett nå under Id-festen – de fleste har reist…Vi fant en, og fikk denne gangen satt oss oppå alle tre. Stakkar mann, så tungt for han! Vi gav han hele 16 kr da vi kom fram som takk, og han gav oss et koselig smil tilbake...
I dag traff vi Kristina (norsk misjonær) utenfor gjestehuset i ni-tida. Dette ble en ren og skjær shopping - dag! Foerste gang vi fikk proeve rickshaw ogsaa, utrolig nok! Vi har kjøpt typisk kjole- og sjal-stoff, og gaver til våre kjære venner og familie – hemmelig! Det har vært nok av ubehagelige følelser i forbindelse med tiggere i dag også. Det er av og til vanskelig å vite hva man skal gjøre. Føler oss liksom så dumme når vi ikke gir…
Det er så mange som er forkrøplet og ikke kan gå, og sikkert ikke jobbe, og de får ikke akkurat penger fra NAV som det vi gjør…Så går i forbi dem med tunge poser etter en lang dag med shopping hvor vi i deres perspektiv har svidd av 2-3 månedslønner. Skal vi gi dem noe? Hva med de andre som ser at vi gir og kanskje også vil ha? Vi har jo lært at vi helst ikke skal gi tiggere fordi vi da støtter opp om det, og gjør dem enda mer avhengig av det. Men det er vanskelig når det kommer 4-5 smilende, dog noe frekke, barn og går ved siden av oss, og sier de er sultne. Den ene gutten, sikkert 2 år, hang seg nesten rundt armen min. Tenk for en verden for barn å vokse opp i – en storby med mange millioner av mennesker, masse skummel trafikk, og dårlige levekår. Det var delte meninger om vi skulle gi, men etter hvert endte det med at vi gav dem liten kjeks-pakke hver (2 kjeks i hver). Vi vinket dem farvel, de smilte, sa ”bye, bye”, og forlot oss. Er det bedre å gi dem penger eller mat, for å liksom ”få dem vekk fra oss”? Vanskelig…
Var på koselig besøk hos Kristina og Albert i kveld. (Mannen Erik er i Thailand for en kne -operasjon). Vi skulle ta rickshaw, og forsøkte først å sette oss alle tre i en, selv om det egentlig ser ut som at det kun er plass til to. Det var noe vanskelig, så vi fikk heller tak i en til. Vi avtalte å betale dem 5 kr hver, dette er en grei pris. Vi sa vi skulle til Road 18, men sjåføren skjønte tydeligvis ikke helt hvor det var. Vi hadde et elendig kart, det var mørkt, og han har antakeligvis ikke lest kart før. Så da noen menn i nærheten blandet seg inn og forsøkte å forklare vegen, tok han imot forklaringen. Vi ante fred og ingen fare, helt til han tok motsatt veg av det vi trodde…De kjørte plutselig en veldig omveg, og jeg forsøkte å tenke positivt - at det kanskje var lettere å kjøre der, fordi dem da kanskje slapp å krysse en stor veg…Susanne ble mer og mer nervøs, Marit og rickshawssjåføren var mye lenger framme, så det var umulig å snakke med de. Etter en stund snudde de retning, så vi fikk nytt mot igjen. Men det varte ikke lenge, før det så ut til at turen kunne ende opp i en liten smal gate uten folk…Susanne forsøkte å snakke myndig med sjåføren, og rope til Marit, og etter hvert fikk vi stoppet begge syklene, og forklart at vi måtte snu. Vi forsøkte å ringe Kristina, men kom ikke gjennom. Etter litt ringte hun oss, og i det samme kjente vi oss igjen, og kunne forklare sjåførene hvilken veg. Vi kom oss fram, og hadde kun en tier (kr) som de måtte dele…dette var tydeligvis vanskelig for dem. Dessuten ville de ha mer penger, og vi prøvde å forkare ved hjelp av vaktene til Kristina at det var sjåførene som hadde tatt en veldig omveg, men det endte med at vi bare betalte de 5 kr ekstra, og så gikk vi.
Hos Kristina og Albert fikk vi lasagne og pepperkaker! Fantastisk. De har en utrolig kul leilighet! Det var pyntet til jul, og Maria Arredondo sine julesanger spiltes i bakgrunnen. Etter en koselig kveld, var det på tide å vende nesen ”hjemover” igjen. Vi fikk Kristina med oss til å få tak i en rickshaw, det er nemlig ikke så lett nå under Id-festen – de fleste har reist…Vi fant en, og fikk denne gangen satt oss oppå alle tre. Stakkar mann, så tungt for han! Vi gav han hele 16 kr da vi kom fram som takk, og han gav oss et koselig smil tilbake...
tirsdag 9. desember 2008
LIVSTEGN FRA BANGLADESH
Hver gang vi setter oss ned og spiser, spesielt middagen som ofte er en kamp, snakker vi ustrategisk nok om all den maten vi egentlig har lyst på, eller gleder oss til å spise i jula! Her er noe av detJ
Grovbrød
Norsk pålegg (ekskludert tubeost)
Ostesmørbrød med grillkrydder
Biff med fløtesos og pommefrites eller ovnsbakte poteter
Hjemmelaget blomkålsuppe
Risengrynsgrøt
Pizza
Taco
Lasagne
Kjøtt og kjøtt-suppe
Sylte
Brownies og is
Boller
Foccatia-brød,
Kjøttkaker med broccoli, gulerøtter og poteter,
Egg i alle former!
Juice
Sjokolade
Pinnekjøtt
Persille
Gløgg
Nøtter
Julekaker
Kålerabistappe
Pappas hjemmelagde grovbrød
Mamma og pappas salat, evt med fetaost (uten oliven)
Laksemiddag
Laks og eggerøre
Poteter
Rislunsj
Karamellpudding
Sjokoladepudding
Kakao med dott
Greddost
Rekesalat med egg
Mammas hjemmelagde jordbær-, bringebær- og blåbærsyltetøy
Pannekaker
Smash
Kavring med melk
Kyllingsalat
Varme ridderer
Bali kyllinggryte (merkelig nok…ikke helt samme smak som her nede..)
Calzone
Kebab
Flatbrød med rømme og sukker
Skive med smeltet smør, egg og salt!
Honning
10 rundstykker med grønn brelettJ
Dette forventer vi blir servert når vi kommer hjemJ
Visste du forresten at det å sitte på i bil i Bangladesh reduserer sjansen for å dø som gammel med 50 %? (Susanne 2008)
I denne forbindelse kan det nevnes at turens motto definitivt har vært: Eg kommer til å dø! (Sid i Istid)
1.DESEMBER
Skrevet av Susanne
Marit og jeg satt på dressing room og fikk øve på å sy på en tom intravenøs pose. Kjersti gikk rundt med Mukta til pasientene for å snakke litt med dem. Hun lurte på hva pasientene tenker er årsaken til at de blir syke. Om det er patologisk eller for eksempel om det er åndelige eller spirituelle årsaker. Det var ingen som svarte spirituelt. Kjersti hadde tatt med kakemenn fra Norge som vi fikk til dessert.
I dag var vi første gang på caroling. De leste fra bibelen, sang salmer og deretter julesanger. Tilslutt fikk vi servert mat. Det tok ca 2,5 timer. Det var litt kjedelig at det varte så lenge, spesielt når vi ikke skjønner hva de sier. Etterpå så vi Home Alone 1 – noe må vi gjøre for å få litt julestemning!
2.DESEMBER
Skrevet av Kjersti
I natt kl 4 våkna vi av noen lyder på kjøkkenet. Jeg ligger i rommet ved siden av, og døren er åpen. Av en eller annen grunn får jeg ofte ville fantasier om natten når jeg hører lyder. Kunne innbille meg at det var noen som forsøkte å bryte seg inn døren på kjøkkenet…Jeg lå musestille og hørte. Etter hvert hørtes lydene mer ut som gnaging, så jeg lurte på om det var en mus…Susanne stod opp, og gikk heldigvis først inn for å gå på do (må via kjøkkenet for å komme til bad og do). Ingen skrik å høre, så da var det i allefall ingen folk der inne…da hun omsider kom tilbake, måtte jeg og Marit også opp på do. Marit avslørte ei mus med lommelykta, så da kunne vi puste lettet ut og forsøke å sove videre trygt inne i myggnettingen…
Susanne har ikke vært helt i slaget i dag heller, så hun har vært mest hjemme og slappet av. Har vært med på nok et keisersnitt, i dag var det Marit som kledde seg opp i sterilt, og fikk stå ved siden av kirurgen og se på, og holde noe av utstyret. Jeg var med anestesien.
Det er ei dame som har hatt sårinfeksjon etter keisersnitt, som har ligger en del dager her på sykehuset. Ho har sterke smerter, og i dag skulle de rense såret. Magen var hard, og ho skrek og bar seg. Vi spurte om hun hadde fått smertestillende, men det hadde hun ikke, så de gav henne en stikkpille. Det har jo ingen umiddelbar effekt, så kvinnen fortsatt å skrike. Det så forferdelig vondt ut. De åpnet litt opp i såret, og forsøkte å skvise ut blod og puss, og desinfisere. Kvinnen har også fått en fistel ved siden av såret. Ser for meg at det kan ta lang tid før det blir bra igjen…
I dag kom det også inn en gutt som kanskje var ca 10 år. Mora bar han, fordi han hadde polio og klumpfot. Chompok så på gutten, men det er ingenting de kan gjøre her. Gutten kan jo ikke gå, så lurer på om mora har bært han rundt hele livet. Det virka som at ho var veldig glad i gutten sin, og det var godt å se, for det er ikke alltid de gir uttrykk for det her nede slik som i Norge…
Som dere sikkert har forstått er det så mange ting som gjør at vi stadig må si hvor glad vi er som hadde så flaks at vi ble født i Norge!
En av legene sa i dag under legevisitten da vi var borte hos moren med tvillingene, som er veldig små og ikke suger enda (får morsmelkserstatning), at 20 % er legenes hjelp, 80 % er Guds hjelp. Inntrykket generelt er at de ofte må henvende seg til Gud og stole på hans hjelp. Alle pasientene roper på Allah når de har smerter…
I dag drog Dr.Andrew og Mukta Biswas med sønnen Digonto, pluss Chompok og noen andre, til et sykehus i Chittagong – området. De skal besøke et amerikansk-drevet sykehus, hvor de skal få en del utstyr med seg hjem. Andrew og Mukta blir borte til søndag når vi drar, så vi ser dem ikke mer før evt i Norge, Bangladesh eller himmelen! Det var litt vemodig å ta farvel, spesielt med Mukta, for ho er så herlig, og har vært så lett å prate med…ho synes også det var veldig kjipt. Ho har lite å finne på her nede, så ho har satt pris på den tiden vi har vært her…
I kveld var vi også med på Caroling, julesanger. I dag var det i kirken, og det var mange som møtte, både barn, kvinner og menn. Musikken er ganske monoton og traust. Vi var med å ”danse” rundt i ring mens vi klappa i takt. Det er utrolig fint at de bruker hver kveld sammen på dette, mens de venter på den skikkelige feiringa av Jesu fødsel. Selv hadde vi nok blitt litt lei av å høre den samme musikken 24 dager på rad, spesielt når vi ikke forstår hva de synger…Etter 1 times tid gikk vi ned i leiligheten til en av de mannlige ansatte. Der hadde en fyr lagd en gedigen gryte med ”kijuli”, ris, kylling med spiiiicy krydder…Vi fikk selvfølgelig sitte på stoler med de mannlige legene. Vi ler mye sammen og har det moro!
I dag fant jeg julesanger fra Carola på pc-en, det var en gledelig overraskelse! Cd-en hennes er spilt inn i Israel, så det er litt ”mystisk” musikk. Dette i kombinasjon med at vi nå har sett så mange smerte-pregete gravide kvinner, og hørt historier om hjemmefødsler som blir dramatiske, og babyene som kun er en bylt med hode, gjør at blir det mye lettere å forestille seg hvordan Jesu fødsel egentlig foregikk; Maria var gravid og måtte sitte på eselryggen på en lang og slitsom reise…Da de hun endelig skulle føde måtte hun føde i en stall, med skitne omgivelser og uten velutdannet helsepersonell som har peiling på normal fødsel, blødning og komplikasjoner. For meg blir det nok enda mer spesielt å feire jul i år, og se for meg hvordan det faktisk var, og ikke hvordan det ofte blir ”glorifisert” i det vestlige samfunnet…
3.DESEMBER
Skrevet av Kjersti
Susanne har hatt litt mage-kramper i det siste, så i dag fant vi ut at det kanskje var best å ta en blodprøve, sånn ”i tilfelle rottefelle”. Vi gikk bort til legene da vi visste at de satt og skrev, og Susanne forsøkte å spørre om hun kunne få en rekvisisjon til blodprøve på labben. De var helt med, men ville først tilby henne medisiner. De fikk sykepleierne til å finne magesår-tabletter og anti-spastiske midler. Susanne forsøkte å forklare at hun først ville ta blodprøve før hun tok medisiner, men de gav henne dette, i tillegg en rekvisisjon til blodprøve. Susanne er lite glad i den sistnevnte, men overlevde et lite stikk i fingeren. Hun måtte også ta urinprøve. Det er så merkelig, fordi legene har selv presisert viktigheten av å diagnosistere, men når det først gjelder skriver de ut merkelige medisiner i hytt og gevær. De lo litt også, og andre som hadde hørt ryktet om at Susanne hadde tatt blodprøve, lo også. De er vel vant til at folk kommer når det nesten er for sent, sånn at de ikke pleier å diagnostisere før pasienten har alle slags symptomer…Susanne tok selvfølgelig ikke medisinene, vi visste jo ingen ting om dem. Hun har gradvis blitt bedre…
Resten av dagen brukte vi på avslapping og oppgaveskriving.
4.DESEMBER
Skrevet av Marit
Dette er standard uttrykk fra enkeltpersoner på sykehuset.
”No problem” Dr. Nantu
“No prob” Dimond
“When postpartum hemorrhage occur this is very must dangerous" Dr. Ottam
“Ami ekto hospital jabo” Runa
“Good boy” Runa
Dagen startet med Runas gode chapati, morgensamling med bangla-salmer (noen av de kjenner vi igjen nå) og et ord for dagen. Denne dagen blei det lest et fint bibelvers som jeg tenkte jeg ville dele med dere: ”For Gud gav oss ikke motløshets ånd, men krafts og kjærlighets og sindisghetsånd…….Han er den som har frelst oss og kalt oss med hellig kall. Ha gjorde det ikke etter våre gjerninger, men etter sin egen rådslutning og nåde, den som han gav oss i Kristus Jesus fra evigheten av” 2. tim. 2: 7 og 9 Fint å kunne begynne dagen med slike bibelvers.
Legerunden var lærerik. Fikk høre krepping på lungene til en syk gutt. Dessuten var det en gutt på vår alder som hadde 2,5 i Hemloglobin! (Vanlig er 14-16 hos gutter). Han hadde derfor høy puls, rask respirasjon, i tillegg til til høy feber antakelig pga infeksjon pga lavt immunforsvar (hadde visst noe lave hvite blodceller også..). Antakelig har gutten en sykdom som angriper benmargen, og derfor produksjon av blodceller.
Var en tur til Molwibazar og tok ut penger og kjøpte lit snacks. Dette gjør veldig godt. Små gleder med snop og chips blir store gleder i det ris-, loff- og karri- miljøet vi lever i.
Etter lunsj var det et keisersnitt der Marit fikk ”scrubb in”. Ble en del tull og tøys og humor inne på operasjonssalen. Susanne sa noe viktig: ”Hva tenker pasienten som som sover lett av spinalen?” Er det greit for pasienten å høre mye latter og fjas rundt seg når noe så stort som at deres eget barn kommer til verden?” I vår norske kultur ville kanskje svaret vært nei. Men hva her nede i Bangladesh, er det betryggende eller ”utryggende”?
Vant kampen og fekk i oss noe middag. Men det blir en hardere og hardere kamp for hver dag som går….
Badminton på kvelden er så harlig! Denne kvelden ble også studentene til Marianne med. Kjersti og Palia knuste Pray og meg i to badminton kamper. De 7 andre heiet, fineste og lo av hverandre. Guttene Diamond, Bipul, Lusien og Pronoy stod også og heiet litt på hvert lag. Ble så god stemning, dette var veldig gøy å se!
5.DESEMBER
Skrevet av Kjersti
I dag etter legevisitten var vi på dressing room og så på ulike sårskift, og sting-fjerninger. Tror vi har skrevet om dama med sårinfeksjon og fistel før. Hun har fortsatt veldig vondt, og det kom puss ut av såret. Kvinnen skrek og bar seg og ropte på Allah. Tror ikke hun hadde fått noe smertestillende på forhånd, sånn som man ville fått i Norge. De skulle sende henne videre til et annet sykehus, men likevel synes vi de ”pelte” litt for mye rundt og i såret, siden kvinnen hadde så vanvittige smerter. I tillegg skulle de absolutt undersøke henne med spekulum i underlivet, og dette var også stor oppstandelse. Vi spurte om hvordan hun skulle komme seg til sykehuset, og de svarte med ”microbuss”, de små grønne vognene. De sa også at legen hadde bestemt at dette skulle gå av sykehusets regning. Det var fint!
Det var enda en kvinne som hadde litt infeksjon i operasjonssåret, men det var en måned etter keisersnittet. Det så ikke så alvorlig ut, så det får vi håpe går bra!
Det var et fælt sår også hos en gammel, tynn muslimsk mann. Det var et infisert og illeluktende sår på stortåa. Dette var oppstått fordi han hadde blitt bitt av en fisk. Det var en del nekrose (dødt vev) i såret, så dette måtte fjernes. Han fikk i utgangspunktet ingen smertelindring på forhånd han heller, og skrek like mye som den forrige kvinnen. Kona var heldigvis med og holdt han, i tillegg til en annen mannlig pårørende. Vi spurte om han kunne få smertelindring, og de fant fram lidokain. Denne injeksjonen var tydeligvis like smertefull, og det var lite effekt av det. Så mannen hadde noen fæle minutter mens sårskiftet foregikk. Sannsynligvis blir han etter en stund bedre siden han får fjernet nekrosen…
En annen mann hadde et sår på leggen pga han hadde fått en bambus-flis i leggen, antakelig mens han arbeidet…Så det er litt av hvert som kan oppstå!
Etter lunsj, ble vi med Runa (hushjelpa vår, 18 år) hjem til huset hennes. Hun bor like bak sykehusområdet, sammen med moren og noen av de 6 søstrene. Faren er død. Vi så for oss at hun bodde veldig kummerlig, men det var overraskende bra. De hadde møbler, to dobbeltsenger, spisestuebord, og til og med tv! Det er selvfølgelig ikke vår standard, men det er bedre enn mange andre har. Vi hadde jo nettopp spist lunsj som hun hadde laget, men selvfølgelig disket hun opp med chipsposer, kjeks og brus! Det er så vanskelig å finne ballansen på hvor mye man skal bare godta og ikke! På en måte er det fælt at hun skal kjøpe sånne ting til oss, og i allefall når vi nettopp har spist. Men det er jo kultur, og ho vil nok gjøre stas på oss, som alle andre man kommer på besøk til. Bare litt vanskelig å svelge av og til (både bokstavelig talt og i overført betydningJ). Hun viste oss området rundt, så vi fikk se hønse-farmen som vi lenge lurte på hva var da vi kikket ut vinduet vårt. Vi gikk også en tur. Det var herlig. Runa er veldig flink til å sy, og har sydd mange duker og puter. Hun hadde sydd en liten duk til hver av oss! Hadde en mistanke om det! Hun er bare så skjønn, og vi blir mer og mer glad i henne! Da vi kom hjem, gav vi henne en gave (armbånd, neglelakk og lipgloss) vi hadde kjøpt, og hun ble også glad.
I kveld fikk vi også være med på forlovelsesseremoni. Det minnet mer om ekteskapsinngåelse, hvor de blant annet måtte svare ”ja”. Full kirke pluss 2 hunder. Det var visst nok et ”kjærlighets-ekteskap”, men snålt når de ikke ser på hverandre og virker glad liksom…Det virket ikke som at de var glad i hverandre, men det er antakelig sånn det er her nede…Barna i menigheten (fire jenter og en gutt) danset en dans på slutten, det var så stilig!
Fikk også utdelt en pose med noe søt-saker, som så mindre godt ut…
Etter forlovelsesfesten spilte vi badminton. Det var så gøy, jeg og Marit spilte mot ”Bangladesh”. Vi tapte faktisk alle tre kampene, selv om jeg følte vi var ganske gode! Jeg har blitt mye bedre!
6.DESEMBER
Skrevet av Susanne
I dag hadde vi vår siste arbeidsdag på sykehuset. Vi tilbrakte meste parten av dagen på dressing room sammen med Bipul, Champol, Lusian og Jasmin. Dr. Uttam ville ha oss inn på kontoret for å snakke om svangerskapskontroller og blødning etter fødsel. Det kunne ha vært interessant men når han gjentar det sammen 3 ganger, tar det veldig lang tid og man mister tråden. Heldigvis klarte vi å lure oss unna halvveis. Da var det kommet en mann med svært opphovnet hånd. Han hadde fått en bambus flis i hånden men hadde ikke gått til legen fordi han ikke hadde råd. Nå tre måneder etter kom en nabo med han og fortalte at han skulle betale for behandlingen. Han fikk lokal bedøvelse i hånden og en kunne se at det bulte ut. Så skulle Bipol snitte opp ved såret og spruten stod opp i fjeset. Selv om alle lo var det jo ikke bra i forhold til smitte.
Vi hadde sykepleierene Ripa og Jasmin på middagsbesøk. Det ble mye intern humor og latter. Det var virkelig vellykket.
Der etter gikk vi på caroling for siste gang. Det er så gøy når alle tar helt av og danser og synger.
Etter caroling var vi på besøk hos champoc for å gi et kort og for å takke han for den flotte oppfølgingen han har gitt oss.
Vi hadde avtalt å spille badminton med Ripa, Jasmin og resten av gjengen, men vi ble litt forsinket fordi alle ville ha besøk av oss for å si hadet.
Vi spilte vel badminton i ca to timer. Var ikke ferdig før kl halv tolv.
7.DESEMBER
Skrevet av Marit
Så var dagen kommet og vi skulle reise fra Bramanbazard. Ta forvell med venner og kjente. Jeg tror jeg kan snakke for alle tre ved å si at jeg tror vi drog fra Bramanbazar med noe blandende følelser. Vi er blitt så godt kjent, med så mange på så kort tid. Vi føler oss inkludert i familiefellesskapet de har her på sykehuset. Vi har fått så mye lærdom både på kultur og sykepleie. Mye spøk og latter uten for og inne for sykehusveggene. På samme tid som vi kjenner på takknemlighet og glede med tanke på hva vi har opplevd, kjenner en nok at det er litt trist å forlate disse fantastiske menneskene. Det er ingen selvfølge at vi får se dem igjen. Samtidig lengter alle tre hjem og gleder seg til å møte igjen familie og venner, og få med oss adventstiden hjemme.
Litt over halv syv stod vi opp. Noen fikk denne frokosten lettere i seg enn andre. Pakket og hadde god tid. Til og med jeg hadde overraskende god tid. Folk flokket seg rundt bilen klokken 8 a.m. Vi tok dem i hånden før vi reiste (forbudt å gi dem klem her nede), gav klem til hushjelpen. Jasmin og Ripa tok følge med oss til togstasjonen. Der tok vi skikkelig avskjed med dem, gav de klem og vinket til dem. Dimond og Nantu følgte oss på toget. Ble litt styr med store sekker, trange ganger og konduktører som gaulet og styrte å skulle lede oss inn i riktig cupe. Togturen ble hyggelig.
Vi spanderte middag på Diamond og Nantu før de dro til sine familier. Tror ikke de likte pizza så veldig godt, for de spiste ikke så mye. Det ble en hyggelig avslutning på oppholdet i Bramanbazar. I dag så vi at folk hadde begynt å få tak i kuer som de skal slakte til Id- muslimenes ofrefest. Det var en del kaos. Vi begynte å sammenligne med julekaoset hjemme, og Marit mente det minnet henne mest om vår ”Juletresanking”. Susanne kommenterte at ”juletrærne i alle fall ikke gjør motstand på veg hjem”J
Grovbrød
Norsk pålegg (ekskludert tubeost)
Ostesmørbrød med grillkrydder
Biff med fløtesos og pommefrites eller ovnsbakte poteter
Hjemmelaget blomkålsuppe
Risengrynsgrøt
Pizza
Taco
Lasagne
Kjøtt og kjøtt-suppe
Sylte
Brownies og is
Boller
Foccatia-brød,
Kjøttkaker med broccoli, gulerøtter og poteter,
Egg i alle former!
Juice
Sjokolade
Pinnekjøtt
Persille
Gløgg
Nøtter
Julekaker
Kålerabistappe
Pappas hjemmelagde grovbrød
Mamma og pappas salat, evt med fetaost (uten oliven)
Laksemiddag
Laks og eggerøre
Poteter
Rislunsj
Karamellpudding
Sjokoladepudding
Kakao med dott
Greddost
Rekesalat med egg
Mammas hjemmelagde jordbær-, bringebær- og blåbærsyltetøy
Pannekaker
Smash
Kavring med melk
Kyllingsalat
Varme ridderer
Bali kyllinggryte (merkelig nok…ikke helt samme smak som her nede..)
Calzone
Kebab
Flatbrød med rømme og sukker
Skive med smeltet smør, egg og salt!
Honning
10 rundstykker med grønn brelettJ
Dette forventer vi blir servert når vi kommer hjemJ
Visste du forresten at det å sitte på i bil i Bangladesh reduserer sjansen for å dø som gammel med 50 %? (Susanne 2008)
I denne forbindelse kan det nevnes at turens motto definitivt har vært: Eg kommer til å dø! (Sid i Istid)
1.DESEMBER
Skrevet av Susanne
Marit og jeg satt på dressing room og fikk øve på å sy på en tom intravenøs pose. Kjersti gikk rundt med Mukta til pasientene for å snakke litt med dem. Hun lurte på hva pasientene tenker er årsaken til at de blir syke. Om det er patologisk eller for eksempel om det er åndelige eller spirituelle årsaker. Det var ingen som svarte spirituelt. Kjersti hadde tatt med kakemenn fra Norge som vi fikk til dessert.
I dag var vi første gang på caroling. De leste fra bibelen, sang salmer og deretter julesanger. Tilslutt fikk vi servert mat. Det tok ca 2,5 timer. Det var litt kjedelig at det varte så lenge, spesielt når vi ikke skjønner hva de sier. Etterpå så vi Home Alone 1 – noe må vi gjøre for å få litt julestemning!
2.DESEMBER
Skrevet av Kjersti
I natt kl 4 våkna vi av noen lyder på kjøkkenet. Jeg ligger i rommet ved siden av, og døren er åpen. Av en eller annen grunn får jeg ofte ville fantasier om natten når jeg hører lyder. Kunne innbille meg at det var noen som forsøkte å bryte seg inn døren på kjøkkenet…Jeg lå musestille og hørte. Etter hvert hørtes lydene mer ut som gnaging, så jeg lurte på om det var en mus…Susanne stod opp, og gikk heldigvis først inn for å gå på do (må via kjøkkenet for å komme til bad og do). Ingen skrik å høre, så da var det i allefall ingen folk der inne…da hun omsider kom tilbake, måtte jeg og Marit også opp på do. Marit avslørte ei mus med lommelykta, så da kunne vi puste lettet ut og forsøke å sove videre trygt inne i myggnettingen…
Susanne har ikke vært helt i slaget i dag heller, så hun har vært mest hjemme og slappet av. Har vært med på nok et keisersnitt, i dag var det Marit som kledde seg opp i sterilt, og fikk stå ved siden av kirurgen og se på, og holde noe av utstyret. Jeg var med anestesien.
Det er ei dame som har hatt sårinfeksjon etter keisersnitt, som har ligger en del dager her på sykehuset. Ho har sterke smerter, og i dag skulle de rense såret. Magen var hard, og ho skrek og bar seg. Vi spurte om hun hadde fått smertestillende, men det hadde hun ikke, så de gav henne en stikkpille. Det har jo ingen umiddelbar effekt, så kvinnen fortsatt å skrike. Det så forferdelig vondt ut. De åpnet litt opp i såret, og forsøkte å skvise ut blod og puss, og desinfisere. Kvinnen har også fått en fistel ved siden av såret. Ser for meg at det kan ta lang tid før det blir bra igjen…
I dag kom det også inn en gutt som kanskje var ca 10 år. Mora bar han, fordi han hadde polio og klumpfot. Chompok så på gutten, men det er ingenting de kan gjøre her. Gutten kan jo ikke gå, så lurer på om mora har bært han rundt hele livet. Det virka som at ho var veldig glad i gutten sin, og det var godt å se, for det er ikke alltid de gir uttrykk for det her nede slik som i Norge…
Som dere sikkert har forstått er det så mange ting som gjør at vi stadig må si hvor glad vi er som hadde så flaks at vi ble født i Norge!
En av legene sa i dag under legevisitten da vi var borte hos moren med tvillingene, som er veldig små og ikke suger enda (får morsmelkserstatning), at 20 % er legenes hjelp, 80 % er Guds hjelp. Inntrykket generelt er at de ofte må henvende seg til Gud og stole på hans hjelp. Alle pasientene roper på Allah når de har smerter…
I dag drog Dr.Andrew og Mukta Biswas med sønnen Digonto, pluss Chompok og noen andre, til et sykehus i Chittagong – området. De skal besøke et amerikansk-drevet sykehus, hvor de skal få en del utstyr med seg hjem. Andrew og Mukta blir borte til søndag når vi drar, så vi ser dem ikke mer før evt i Norge, Bangladesh eller himmelen! Det var litt vemodig å ta farvel, spesielt med Mukta, for ho er så herlig, og har vært så lett å prate med…ho synes også det var veldig kjipt. Ho har lite å finne på her nede, så ho har satt pris på den tiden vi har vært her…
I kveld var vi også med på Caroling, julesanger. I dag var det i kirken, og det var mange som møtte, både barn, kvinner og menn. Musikken er ganske monoton og traust. Vi var med å ”danse” rundt i ring mens vi klappa i takt. Det er utrolig fint at de bruker hver kveld sammen på dette, mens de venter på den skikkelige feiringa av Jesu fødsel. Selv hadde vi nok blitt litt lei av å høre den samme musikken 24 dager på rad, spesielt når vi ikke forstår hva de synger…Etter 1 times tid gikk vi ned i leiligheten til en av de mannlige ansatte. Der hadde en fyr lagd en gedigen gryte med ”kijuli”, ris, kylling med spiiiicy krydder…Vi fikk selvfølgelig sitte på stoler med de mannlige legene. Vi ler mye sammen og har det moro!
I dag fant jeg julesanger fra Carola på pc-en, det var en gledelig overraskelse! Cd-en hennes er spilt inn i Israel, så det er litt ”mystisk” musikk. Dette i kombinasjon med at vi nå har sett så mange smerte-pregete gravide kvinner, og hørt historier om hjemmefødsler som blir dramatiske, og babyene som kun er en bylt med hode, gjør at blir det mye lettere å forestille seg hvordan Jesu fødsel egentlig foregikk; Maria var gravid og måtte sitte på eselryggen på en lang og slitsom reise…Da de hun endelig skulle føde måtte hun føde i en stall, med skitne omgivelser og uten velutdannet helsepersonell som har peiling på normal fødsel, blødning og komplikasjoner. For meg blir det nok enda mer spesielt å feire jul i år, og se for meg hvordan det faktisk var, og ikke hvordan det ofte blir ”glorifisert” i det vestlige samfunnet…
3.DESEMBER
Skrevet av Kjersti
Susanne har hatt litt mage-kramper i det siste, så i dag fant vi ut at det kanskje var best å ta en blodprøve, sånn ”i tilfelle rottefelle”. Vi gikk bort til legene da vi visste at de satt og skrev, og Susanne forsøkte å spørre om hun kunne få en rekvisisjon til blodprøve på labben. De var helt med, men ville først tilby henne medisiner. De fikk sykepleierne til å finne magesår-tabletter og anti-spastiske midler. Susanne forsøkte å forklare at hun først ville ta blodprøve før hun tok medisiner, men de gav henne dette, i tillegg en rekvisisjon til blodprøve. Susanne er lite glad i den sistnevnte, men overlevde et lite stikk i fingeren. Hun måtte også ta urinprøve. Det er så merkelig, fordi legene har selv presisert viktigheten av å diagnosistere, men når det først gjelder skriver de ut merkelige medisiner i hytt og gevær. De lo litt også, og andre som hadde hørt ryktet om at Susanne hadde tatt blodprøve, lo også. De er vel vant til at folk kommer når det nesten er for sent, sånn at de ikke pleier å diagnostisere før pasienten har alle slags symptomer…Susanne tok selvfølgelig ikke medisinene, vi visste jo ingen ting om dem. Hun har gradvis blitt bedre…
Resten av dagen brukte vi på avslapping og oppgaveskriving.
4.DESEMBER
Skrevet av Marit
Dette er standard uttrykk fra enkeltpersoner på sykehuset.
”No problem” Dr. Nantu
“No prob” Dimond
“When postpartum hemorrhage occur this is very must dangerous" Dr. Ottam
“Ami ekto hospital jabo” Runa
“Good boy” Runa
Dagen startet med Runas gode chapati, morgensamling med bangla-salmer (noen av de kjenner vi igjen nå) og et ord for dagen. Denne dagen blei det lest et fint bibelvers som jeg tenkte jeg ville dele med dere: ”For Gud gav oss ikke motløshets ånd, men krafts og kjærlighets og sindisghetsånd…….Han er den som har frelst oss og kalt oss med hellig kall. Ha gjorde det ikke etter våre gjerninger, men etter sin egen rådslutning og nåde, den som han gav oss i Kristus Jesus fra evigheten av” 2. tim. 2: 7 og 9 Fint å kunne begynne dagen med slike bibelvers.
Legerunden var lærerik. Fikk høre krepping på lungene til en syk gutt. Dessuten var det en gutt på vår alder som hadde 2,5 i Hemloglobin! (Vanlig er 14-16 hos gutter). Han hadde derfor høy puls, rask respirasjon, i tillegg til til høy feber antakelig pga infeksjon pga lavt immunforsvar (hadde visst noe lave hvite blodceller også..). Antakelig har gutten en sykdom som angriper benmargen, og derfor produksjon av blodceller.
Var en tur til Molwibazar og tok ut penger og kjøpte lit snacks. Dette gjør veldig godt. Små gleder med snop og chips blir store gleder i det ris-, loff- og karri- miljøet vi lever i.
Etter lunsj var det et keisersnitt der Marit fikk ”scrubb in”. Ble en del tull og tøys og humor inne på operasjonssalen. Susanne sa noe viktig: ”Hva tenker pasienten som som sover lett av spinalen?” Er det greit for pasienten å høre mye latter og fjas rundt seg når noe så stort som at deres eget barn kommer til verden?” I vår norske kultur ville kanskje svaret vært nei. Men hva her nede i Bangladesh, er det betryggende eller ”utryggende”?
Vant kampen og fekk i oss noe middag. Men det blir en hardere og hardere kamp for hver dag som går….
Badminton på kvelden er så harlig! Denne kvelden ble også studentene til Marianne med. Kjersti og Palia knuste Pray og meg i to badminton kamper. De 7 andre heiet, fineste og lo av hverandre. Guttene Diamond, Bipul, Lusien og Pronoy stod også og heiet litt på hvert lag. Ble så god stemning, dette var veldig gøy å se!
5.DESEMBER
Skrevet av Kjersti
I dag etter legevisitten var vi på dressing room og så på ulike sårskift, og sting-fjerninger. Tror vi har skrevet om dama med sårinfeksjon og fistel før. Hun har fortsatt veldig vondt, og det kom puss ut av såret. Kvinnen skrek og bar seg og ropte på Allah. Tror ikke hun hadde fått noe smertestillende på forhånd, sånn som man ville fått i Norge. De skulle sende henne videre til et annet sykehus, men likevel synes vi de ”pelte” litt for mye rundt og i såret, siden kvinnen hadde så vanvittige smerter. I tillegg skulle de absolutt undersøke henne med spekulum i underlivet, og dette var også stor oppstandelse. Vi spurte om hvordan hun skulle komme seg til sykehuset, og de svarte med ”microbuss”, de små grønne vognene. De sa også at legen hadde bestemt at dette skulle gå av sykehusets regning. Det var fint!
Det var enda en kvinne som hadde litt infeksjon i operasjonssåret, men det var en måned etter keisersnittet. Det så ikke så alvorlig ut, så det får vi håpe går bra!
Det var et fælt sår også hos en gammel, tynn muslimsk mann. Det var et infisert og illeluktende sår på stortåa. Dette var oppstått fordi han hadde blitt bitt av en fisk. Det var en del nekrose (dødt vev) i såret, så dette måtte fjernes. Han fikk i utgangspunktet ingen smertelindring på forhånd han heller, og skrek like mye som den forrige kvinnen. Kona var heldigvis med og holdt han, i tillegg til en annen mannlig pårørende. Vi spurte om han kunne få smertelindring, og de fant fram lidokain. Denne injeksjonen var tydeligvis like smertefull, og det var lite effekt av det. Så mannen hadde noen fæle minutter mens sårskiftet foregikk. Sannsynligvis blir han etter en stund bedre siden han får fjernet nekrosen…
En annen mann hadde et sår på leggen pga han hadde fått en bambus-flis i leggen, antakelig mens han arbeidet…Så det er litt av hvert som kan oppstå!
Etter lunsj, ble vi med Runa (hushjelpa vår, 18 år) hjem til huset hennes. Hun bor like bak sykehusområdet, sammen med moren og noen av de 6 søstrene. Faren er død. Vi så for oss at hun bodde veldig kummerlig, men det var overraskende bra. De hadde møbler, to dobbeltsenger, spisestuebord, og til og med tv! Det er selvfølgelig ikke vår standard, men det er bedre enn mange andre har. Vi hadde jo nettopp spist lunsj som hun hadde laget, men selvfølgelig disket hun opp med chipsposer, kjeks og brus! Det er så vanskelig å finne ballansen på hvor mye man skal bare godta og ikke! På en måte er det fælt at hun skal kjøpe sånne ting til oss, og i allefall når vi nettopp har spist. Men det er jo kultur, og ho vil nok gjøre stas på oss, som alle andre man kommer på besøk til. Bare litt vanskelig å svelge av og til (både bokstavelig talt og i overført betydningJ). Hun viste oss området rundt, så vi fikk se hønse-farmen som vi lenge lurte på hva var da vi kikket ut vinduet vårt. Vi gikk også en tur. Det var herlig. Runa er veldig flink til å sy, og har sydd mange duker og puter. Hun hadde sydd en liten duk til hver av oss! Hadde en mistanke om det! Hun er bare så skjønn, og vi blir mer og mer glad i henne! Da vi kom hjem, gav vi henne en gave (armbånd, neglelakk og lipgloss) vi hadde kjøpt, og hun ble også glad.
I kveld fikk vi også være med på forlovelsesseremoni. Det minnet mer om ekteskapsinngåelse, hvor de blant annet måtte svare ”ja”. Full kirke pluss 2 hunder. Det var visst nok et ”kjærlighets-ekteskap”, men snålt når de ikke ser på hverandre og virker glad liksom…Det virket ikke som at de var glad i hverandre, men det er antakelig sånn det er her nede…Barna i menigheten (fire jenter og en gutt) danset en dans på slutten, det var så stilig!
Fikk også utdelt en pose med noe søt-saker, som så mindre godt ut…
Etter forlovelsesfesten spilte vi badminton. Det var så gøy, jeg og Marit spilte mot ”Bangladesh”. Vi tapte faktisk alle tre kampene, selv om jeg følte vi var ganske gode! Jeg har blitt mye bedre!
6.DESEMBER
Skrevet av Susanne
I dag hadde vi vår siste arbeidsdag på sykehuset. Vi tilbrakte meste parten av dagen på dressing room sammen med Bipul, Champol, Lusian og Jasmin. Dr. Uttam ville ha oss inn på kontoret for å snakke om svangerskapskontroller og blødning etter fødsel. Det kunne ha vært interessant men når han gjentar det sammen 3 ganger, tar det veldig lang tid og man mister tråden. Heldigvis klarte vi å lure oss unna halvveis. Da var det kommet en mann med svært opphovnet hånd. Han hadde fått en bambus flis i hånden men hadde ikke gått til legen fordi han ikke hadde råd. Nå tre måneder etter kom en nabo med han og fortalte at han skulle betale for behandlingen. Han fikk lokal bedøvelse i hånden og en kunne se at det bulte ut. Så skulle Bipol snitte opp ved såret og spruten stod opp i fjeset. Selv om alle lo var det jo ikke bra i forhold til smitte.
Vi hadde sykepleierene Ripa og Jasmin på middagsbesøk. Det ble mye intern humor og latter. Det var virkelig vellykket.
Der etter gikk vi på caroling for siste gang. Det er så gøy når alle tar helt av og danser og synger.
Etter caroling var vi på besøk hos champoc for å gi et kort og for å takke han for den flotte oppfølgingen han har gitt oss.
Vi hadde avtalt å spille badminton med Ripa, Jasmin og resten av gjengen, men vi ble litt forsinket fordi alle ville ha besøk av oss for å si hadet.
Vi spilte vel badminton i ca to timer. Var ikke ferdig før kl halv tolv.
7.DESEMBER
Skrevet av Marit
Så var dagen kommet og vi skulle reise fra Bramanbazard. Ta forvell med venner og kjente. Jeg tror jeg kan snakke for alle tre ved å si at jeg tror vi drog fra Bramanbazar med noe blandende følelser. Vi er blitt så godt kjent, med så mange på så kort tid. Vi føler oss inkludert i familiefellesskapet de har her på sykehuset. Vi har fått så mye lærdom både på kultur og sykepleie. Mye spøk og latter uten for og inne for sykehusveggene. På samme tid som vi kjenner på takknemlighet og glede med tanke på hva vi har opplevd, kjenner en nok at det er litt trist å forlate disse fantastiske menneskene. Det er ingen selvfølge at vi får se dem igjen. Samtidig lengter alle tre hjem og gleder seg til å møte igjen familie og venner, og få med oss adventstiden hjemme.
Litt over halv syv stod vi opp. Noen fikk denne frokosten lettere i seg enn andre. Pakket og hadde god tid. Til og med jeg hadde overraskende god tid. Folk flokket seg rundt bilen klokken 8 a.m. Vi tok dem i hånden før vi reiste (forbudt å gi dem klem her nede), gav klem til hushjelpen. Jasmin og Ripa tok følge med oss til togstasjonen. Der tok vi skikkelig avskjed med dem, gav de klem og vinket til dem. Dimond og Nantu følgte oss på toget. Ble litt styr med store sekker, trange ganger og konduktører som gaulet og styrte å skulle lede oss inn i riktig cupe. Togturen ble hyggelig.
Vi spanderte middag på Diamond og Nantu før de dro til sine familier. Tror ikke de likte pizza så veldig godt, for de spiste ikke så mye. Det ble en hyggelig avslutning på oppholdet i Bramanbazar. I dag så vi at folk hadde begynt å få tak i kuer som de skal slakte til Id- muslimenes ofrefest. Det var en del kaos. Vi begynte å sammenligne med julekaoset hjemme, og Marit mente det minnet henne mest om vår ”Juletresanking”. Susanne kommenterte at ”juletrærne i alle fall ikke gjør motstand på veg hjem”J
søndag 7. desember 2008
Abonner på:
Innlegg (Atom)
