JULEHANDEL I DHAKA

Skrevet av Kjersti
I dag traff vi Kristina (norsk misjonær) utenfor gjestehuset i ni-tida. Dette ble en ren og skjær shopping - dag! Foerste gang vi fikk proeve rickshaw ogsaa, utrolig nok! Vi har kjøpt typisk kjole- og sjal-stoff, og gaver til våre kjære venner og familie – hemmelig! Det har vært nok av ubehagelige følelser i forbindelse med tiggere i dag også. Det er av og til vanskelig å vite hva man skal gjøre. Føler oss liksom så dumme når vi ikke gir…

Det er så mange som er forkrøplet og ikke kan gå, og sikkert ikke jobbe, og de får ikke akkurat penger fra NAV som det vi gjør…Så går i forbi dem med tunge poser etter en lang dag med shopping hvor vi i deres perspektiv har svidd av 2-3 månedslønner. Skal vi gi dem noe? Hva med de andre som ser at vi gir og kanskje også vil ha? Vi har jo lært at vi helst ikke skal gi tiggere fordi vi da støtter opp om det, og gjør dem enda mer avhengig av det. Men det er vanskelig når det kommer 4-5 smilende, dog noe frekke, barn og går ved siden av oss, og sier de er sultne. Den ene gutten, sikkert 2 år, hang seg nesten rundt armen min. Tenk for en verden for barn å vokse opp i – en storby med mange millioner av mennesker, masse skummel trafikk, og dårlige levekår. Det var delte meninger om vi skulle gi, men etter hvert endte det med at vi gav dem liten kjeks-pakke hver (2 kjeks i hver). Vi vinket dem farvel, de smilte, sa ”bye, bye”, og forlot oss. Er det bedre å gi dem penger eller mat, for å liksom ”få dem vekk fra oss”? Vanskelig…

Var på koselig besøk hos Kristina og Albert i kveld. (Mannen Erik er i Thailand for en kne -operasjon). Vi skulle ta rickshaw, og forsøkte først å sette oss alle tre i en, selv om det egentlig ser ut som at det kun er plass til to. Det var noe vanskelig, så vi fikk heller tak i en til. Vi avtalte å betale dem 5 kr hver, dette er en grei pris. Vi sa vi skulle til Road 18, men sjåføren skjønte tydeligvis ikke helt hvor det var. Vi hadde et elendig kart, det var mørkt, og han har antakeligvis ikke lest kart før. Så da noen menn i nærheten blandet seg inn og forsøkte å forklare vegen, tok han imot forklaringen. Vi ante fred og ingen fare, helt til han tok motsatt veg av det vi trodde…De kjørte plutselig en veldig omveg, og jeg forsøkte å tenke positivt - at det kanskje var lettere å kjøre der, fordi dem da kanskje slapp å krysse en stor veg…Susanne ble mer og mer nervøs, Marit og rickshawssjåføren var mye lenger framme, så det var umulig å snakke med de. Etter en stund snudde de retning, så vi fikk nytt mot igjen. Men det varte ikke lenge, før det så ut til at turen kunne ende opp i en liten smal gate uten folk…Susanne forsøkte å snakke myndig med sjåføren, og rope til Marit, og etter hvert fikk vi stoppet begge syklene, og forklart at vi måtte snu. Vi forsøkte å ringe Kristina, men kom ikke gjennom. Etter litt ringte hun oss, og i det samme kjente vi oss igjen, og kunne forklare sjåførene hvilken veg. Vi kom oss fram, og hadde kun en tier (kr) som de måtte dele…dette var tydeligvis vanskelig for dem. Dessuten ville de ha mer penger, og vi prøvde å forkare ved hjelp av vaktene til Kristina at det var sjåførene som hadde tatt en veldig omveg, men det endte med at vi bare betalte de 5 kr ekstra, og så gikk vi.

Hos Kristina og Albert fikk vi lasagne og pepperkaker! Fantastisk. De har en utrolig kul leilighet! Det var pyntet til jul, og Maria Arredondo sine julesanger spiltes i bakgrunnen. Etter en koselig kveld, var det på tide å vende nesen ”hjemover” igjen. Vi fikk Kristina med oss til å få tak i en rickshaw, det er nemlig ikke så lett nå under Id-festen – de fleste har reist…Vi fant en, og fikk denne gangen satt oss oppå alle tre. Stakkar mann, så tungt for han! Vi gav han hele 16 kr da vi kom fram som takk, og han gav oss et koselig smil tilbake...